Vond, verre, Vikernes

På parti med Satan, Odin og Adolf Hitler: I to tiår har Varg Vikernes vært en grensemarkør mellom kunstnerisk og politisk frihet, i stadig bevegelse mot det verre.

PEKER TIL HELVETE: «Det som en gang var et fyrtårn for en svart subkultur, er blitt et brunt veiskilt som peker rett til helvete», skriver kronikkforfatteren. Varg Vikernes (bildet) er arrestert i Frankrike, mistenkt for terrorplanlegging. Foto: Linda Næsfeldt
PEKER TIL HELVETE: «Det som en gang var et fyrtårn for en svart subkultur, er blitt et brunt veiskilt som peker rett til helvete», skriver kronikkforfatteren. Varg Vikernes (bildet) er arrestert i Frankrike, mistenkt for terrorplanlegging. Foto: Linda NæsfeldtVis mer
Meninger

Mer interessant enn å overvurdere betydningen av en preventiv pågripelse i Frankrike eller tendensiøst å sammenlikne Vikernes med Hamsun, er det å se på behandlingen dette dypt splittede individet får i offentligheten: Verstingen Vikernes er pirrende forsidestoff for samfunnet han trekker seg tilbake fra og vil ødelegge. Fra starten i 1993 har mediene bygget ham opp, eksponert ham og hengt ham ut, alternativt latt ham henge seg ut.

Vikernes? uttalelser er alltid bombastiske. På manikeisk vis deler de verden i to og tar konsekvent parti for den delen som vanligvis betraktes som dårlig, ond eller upopulær. Etter å ha frontet en satanisme som brant ut i takt med de norske kirkene, oppdaget Vikernes snart troen på Odin (selv kaller han den for odalisme) og misbrukte den for alt den var verdt. Musikeren fra det bergenske borgerskap har blogget som en odelsgutt fra 1930-tallets Bondeparti. Det er «Blut und Boden heile vegen heim». Åsatro glasert med et brunt lag naziknekk er uimotståelig godteri for Karius og Baktus der de sitter i Akersgatas perlerad.

Man kan ikke avfeie Vikernes? propagandavirksomhet helt og holdent som oppmerksomhetshunger, men det publisistiske grepet har vært der fra Burzums begynnelse. Det er vanskelig å vite om dette bør tilbakeføres til en bevisst holdning eller til mannens personlighetstrekk; at han har dommer for drap og kirkebrann på samvittighetsløsheten, kan peke i retning av det siste. Vikernes har gjort det til sin stil å ikke angre.

Debatten om norsk politisk ekstremisme er et spill med mange aktører og agendaer. Som grensemarkør mellom kunstnerisk og politisk frihet er Vikernes i stadig bevegelse mot det verre. Rasehat og antisemittisme er størrelser Vikernes har dyrket konsekvent og i lang tid, både i tekst og lyd. Jeg vil ikke undervurdere betydningen av Vikernes? ideologi, men se den i sammenheng med hans iscenesettelse av seg selv i offentligheten. På e-postlista «Third Rebel», som består av musikere og journalister med tilknytning til black metal, har Burzum engasjert inntil det ekstreme. Noen tar avstand fra musikken på grunn av ideologien, andre lytter til lyset tar dem. En skjeggete loner som markedsfører sine første album etter 16 år i fengsel med armbrøst, kamoklær og stridshjelm, ber om oppmerksomhet.

I august 2011 skrev jeg om Burzums debutalbum til Morgenbladets Topp 100, en kåring av norgeshistoriens beste album. «Burzum» havnet på 96. plass, og ble for sine udiskutable musikalske kvaliteter stemt fram av bl.a. musikerne Gylve «Fenriz» Nagell og Sivert Høyem. Hvis jeg også hadde blitt bedt om å stemme våren 2011, ville jeg ha valgt det samme som dem. Etter Vikernes? påstander  (www.burzum.org, 24. juli 2011) om at jødene og Mossad sto bak 22. juli-terroren, ble det for første gang nødvendig å bli eksplisitt moralsk:

«Musikkgeniet Vikernes, også antisemitt og rasehater, kirkebrenner og morder. Når Vikernes benytter 22. juli som en anledning til å framsette gammelnazistiske påstander om jødene som Europas egentlige fiende, er begeret fullt.

Første gangen jeg hørte Burzum i 1992, var det som om desemberluften sev inn i rommet, kald og rå. Med sin primitive utførelse sto Burzum for en ny pietisme i norsk musikk. Bak de ramlende trommene og de stikkende, episke riffene brant et autentisk hat som ingen kjendisprodusent kunne skrudd seg fram til. Siden utgivelsen i 1992 har ikke Burzum mistet noe av sin kultiske glans. Albumet er noe så sjeldent som et mesterverk skapt av en tenåring.

Hvorfor har jeg digget Burzum? Jeg tror det handler om kompromissløsheten i framføringen. For å si det med en riefenstahlsk vending Vikernes sikkert ville nikket bifallende til: Musikken er en viljens triumf. Mørke stemninger maner til kamp og personlig opprør.

Skal jeg slutte å høre på Burzum, gitt Vikernes? jødehatende uttalelser? Det vonde svaret er: Nei. Til det holder jeg kunsten for hellig. Å ikke like musikk av semantiske grunner ville være et svik mot kunstsynet jeg har stått last og brast med i tjue år - med mindre det dreier seg om hatmusikk skrevet ut fra en politisk agenda.

Det er lenge siden norsk svartmetall ble en global, hedensk bevegelse. Burzum fortjener en nitid, kritisk oppmerksomhet like intens som musikken. Norske medier har ligget på rygg for Vikernes lenge nok.»

Det var da. Idag eier jeg ingen plater eller effekter fra Burzum.

Det som en gang var et fyrtårn for en svart subkultur, er blitt et brunt veiskilt som peker rett til helvete.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.