De slipper ikke hvem som helst inn i paradis. Noen få, men vanlig dødelige, gjester riktignok Cayman, Bermuda eller Seychellene på bryllupsreise, men permanent opphold krever medlemskap i en mer eksklusiv klubb enn den ekteskapelige.

Det er ikke det at plassen er begrenset, for det gjør ikke noe. Svulmende formuer krever ikke lenger fysiske skattekamre. Nå holder det med en postboks, en lokal styreleder og administrator, samt en velvillig bank. Der keisere tidligere ble gravlagt med 20 000 porselensvaser, et utvalg edelstener, og de femti fremste slavene, kan en moderne riking gå i jorda med sin andel av de 13,4 millioner dokumenter som beviser eierskap i et skatteparadis. Seks fot under, samt en bunke dokumenter påskrevet for eksempel «Safegard Medical Limited», «Abacus Holding», eller «IV DSS AIV, LP».

Sistnevnte kan tilskrives USAs handelsminister Wilbur Ross, som nylig ble avslørt som skatteparadis-profitør av blant andre Aftenposten.

Men skatteunndragelse handler ikke bare om profitt og penger. Rikdom og velstand skaper gode liv for dem det gjelder, men går også hånd i hånd med makt og innflytelse. Den misbrukes - til gagns.