Paradise Papers:

Vondt i skatteviljen

«Paradise Papers» minner oss på noe viktig. Laber skattevilje kan bli et stort demokratisk problem framover, skriver Ola Magnussen Rydje .

Kommentar

De slipper ikke hvem som helst inn i paradis. Noen få, men vanlig dødelige, gjester riktignok Cayman, Bermuda eller Seychellene på bryllupsreise, men permanent opphold krever medlemskap i en mer eksklusiv klubb enn den ekteskapelige.

Det er ikke det at plassen er begrenset, for det gjør ikke noe. Svulmende formuer krever ikke lenger fysiske skattekamre. Nå holder det med en postboks, en lokal styreleder og administrator, samt en velvillig bank. Der keisere tidligere ble gravlagt med 20 000 porselensvaser, et utvalg edelstener, og de femti fremste slavene, kan en moderne riking gå i jorda med sin andel av de 13,4 millioner dokumenter som beviser eierskap i et skatteparadis. Seks fot under, samt en bunke dokumenter påskrevet for eksempel «Safegard Medical Limited», «Abacus Holding», eller «IV DSS AIV, LP».

Sistnevnte kan tilskrives USAs handelsminister Wilbur Ross, som nylig ble avslørt som skatteparadis-profitør av blant andre Aftenposten.

Men skatteunndragelse handler ikke bare om profitt og penger. Rikdom og velstand skaper gode liv for dem det gjelder, men går også hånd i hånd med makt og innflytelse. Den misbrukes - til gagns.

Tidlig på 1000-tallet, da de første korstogene herjet Jerusalem, Antiokia og Tyr, tjente italienske kjøpmenn fra Genoa, Venezia og Pisa seg søkkrike på logistikk og handel med korsfarerne. Det skapte formuer tilsvarende milliarder av kroner i dagens kroneverdi. Velstanden ble så stor at de lokale myndighetene i Pisa måtte gå så langt som å legge restriksjoner på hvor høye tårn det var lov å bygge i sentrum. Velstanden skulle vises fram, i form av bygninger som skraper skyene.

Noen behøver fortsatt en skyhøy fallos i sentrumsnære områder for å statuere egenverdi og makt, men store formuer er ikke lenger gjenstand for den samme ekshibisjonismen. Ifølge Gabriel Zucman, forfatter av boka «The Hidden Wealth of Nations», er om lag 62 000 milliarder kroner gjemt bort i skatteparadiser.

«Paradise Papers» bør vekke like stor harme som «Panama Papers» gjorde i 2016. 120 internasjonale politikere og tusen nordmenn knyttes til skatteparadiser i den nye lekkasjen. De rikeste har vondt i skatteviljen og behøver alvorlig press og hjelp for å betale fellesskapet det de skylder.

Også i Norge er de rikeste svake for å stikke formuen unna skattlegging. Stein Erik Hagen takket nylig for seg, og flyttet milliardene ut av landet for å slippe å bidra mer til fellesskapet. Norwegian-milliardær Bjørn Kjos var like demonstrativ og eksplisitt for et par uker siden: Formuen overdrar han barna allerede nå, så de slipper å betale en eventuell arveavgift i framtida.

Dessverre er både Kjos og Hagen bare toppen av isfjellet. Leser man forskningen fra Anette Alstadsæter og Gabriel Zucman, er det vanskelig å konkludere med noe annet enn at skatteviljen blant de rikeste av oss er helt elendig. Gjennomsnittlig unndrar vanlige folk knappe tre prosent av skatten de skylder, mens den rikeste 0,1 prosenten av befolkningen unndrar en fjerdedel. En fjerdedel!

Menneskehetens største bedrift er ifølge Alexander Cappelen, professor på NHH, et skattesystem som årlig krever inn over 40 prosent av den samlede verdiskapingen i et land, uten å ty til ekstremvold. Skatt er sivilisasjon og belønningen er et fellesskap som klarer å samarbeide seg ut av problemer. Hver for oss har vi ikke råd til adekvat helsehjelp, god utdanning eller tilfredsstillende infrastruktur, men sammen har vi det.

Og i nettopp slike moralske appeller til verdien av samarbeid og skatteplikt, finnes det håp. Cappelen og tre kolleger på NHH forsker nå på hvordan vi kan nudge (eller dulte) rikfolk til å øke skatteviljen. Ved å sende ut et brev som appellerer til folks moralske plikt til å betale den skatten de skal, doblet de den selvrapporterte inntekten fra utlandet. I snitt rapporterte gruppen som mottok moralbrevet over
10 000 kroner mer enn de som ikke mottok brevet.

Det er interessante funn, men ikke noe vi bør belage oss på. Konsentrasjonen av rikdom er ikke bare en overføring av økonomiske ressurser, men også makt. Når økonomien blir topptung, risikerer vi at makten følger etter. Trusselen om å flytte seg selv, formuen og skatteinntekten ut av landet er både reell og velkjent. Og tydeligvis enkel å gjennomføre, med god hjelp fra både advokatfirmaer og banker.

Det kan bli et stort demokratisk problem framover. Flere og flere norske kommuner gjør seg avhengig av skatteinntektene til de rikeste for å få budsjettet til å gå i balanse. Grimstads avhengighet av krafttraderen Einar Aas eller Flås behov for Olav Thon, er to eksempler.

Den sikreste måten å unngå økonomisk dominans fra samfunnets rikeste, er ved å forsterke mekanismer som fordeler ressurser likere og mer rettferdig enn i dag. Når vi ser hvor lett det er for de rike, praktisk og moralsk, å overlate skatteregningen til vanlige folk, bør vi være varsomme med å overføre dem mer makt enn de allerede har. Forskningen viser at mange av dem belønner tilliten og incentivene vi gir, som lavere skatt og gunstige reguleringsvilkår, med å stikke penger unna og bedra oss bare de blir rike nok.

«Panama Papers» ble en vekker. «Paradise Papers» bør holde norske politikere våkne om natten til de er kvitt problemet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook