Hvem skal få hjelp? Spørsmålet er om helsevesenet skal ha ansvaret for familiebygging eller om man skal begrense seg til de medisinske årsakene til barnløshet, skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Geir Bølstad
Hvem skal få hjelp? Spørsmålet er om helsevesenet skal ha ansvaret for familiebygging eller om man skal begrense seg til de medisinske årsakene til barnløshet, skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Geir BølstadVis mer

Vondt, men ikke sykdom

Ufrivillig barnløshet er ikke sykdom. Men vi bør hjelpe med medisinske midler hvis det er en medisinsk grunn til at noen ikke kan få barn.

Det er ikke fordi det mangler på ubehag, smerte eller lidelse. Det er utvilsomt til stede. Det er heller ikke fordi behovet for å få barn er sosialt betinget. I samfunn der det sosiale presset for å få barn er lite, er også plagene ved ikke å få barn små. Det skyldes heller ikke at internasjonale studier viser at livsfornøydheten ikke øker med å få barn, snarere tvert imot.

Når ufrivillig barnløshet ikke er sykdom, skyldes det ganske enkelt at ikke alle våre ønsker og behov er et medisinsk anliggende. Barn kommer riktignok ofte til verden på sykehus, men det å stifte familie er tradisjonelt ikke et helsefaglig anliggende. Om jeg har ubehag ved at jeg ikke finner en livsledsager, møter jeg ikke opp hos fastlegen.

At noe er en ufrivillig mangel, gjør det ikke til sykdom. Min svært etterlengtede, plagsomme og høyst manglende musikalitet er ikke gjenstand for helsefaglig oppmerksomhet. Jeg har mange utilfredsstilte ønsker. Noen av disse skyldes mine mangler. Ingen av dem er kvalifisert til sykdom. Hva er spesielt med barnløshet?

Det vises ofte til at WHO definerer ufrivillig barnløshet som sykdom. Det er en tilsnikelse. WHO sier at infertilitet er en sykdom, og at det forstyrrer familieplanlegging, samt at familieplanlegging skal være et fritt valg for hvert enkelt par. FN sier med utgangspunkt i WHOs definisjon av helse at «reproduktiv helse er fullstendig fysisk, mental og sosial velvære og mer enn fravær av bare sykdom». Det er ingen tvil om at man har gode og høye mål, men hvorvidt alle disse målene er helsefaglige anliggender er langt fra avklart.

Hva mener «folk flest»? I Norge vet vi ikke, men i andre land har man spurt kvinner og menn om de oppfatter ufrivillig barnløshet som sykdom. Svarene er nedslående. Det store flertall oppfatter et ikke barnløshet som sykdom. Bare to grupper ser det som sykdom. De som rammes av det og de som behandler barnløshet.

Nå kan det hevdes at barnløshet mangler symptomer, som feber, kvalme, smerte og utslett, og at det derfor ikke er sykdom. Det stemmer dårlig. Vi har mange sykdommer som ikke kjennetegnes av symptomer, men som er gitt av tegn som er målbare med instrumenter. For de fleste sykdommer dukker det før eller siden opp symptomer. Det gjør det kanskje også ved barnløshet: Sorg, meningstap og lengsel. Er dette symptomer? Kanskje ikke, men sorg og lengsel kan utvilsomt framkalle symptomer.

Kanskje barnløshet derimot er en funksjonshemning. Det reduserer utvilsomt evnen til å reprodusere seg. Men verken barnløse, deres behandlere eller folk flest (i andre land) oppfatter barnløshet som funksjonshemning.

Barnløses aktivitet er ikke redusert. De kan nyte seksuallivets gleder og hindres ikke i sin livsutfoldelse, blir det hevdet. Hvorfor mener noen da at ufrivillig barnløshet er en sykdom?

En grunn er at når behandling blir mulig, så gir det oss påskudd til å gjøre det. Før ble barnløshet oppfattet som skjebne, men ikke som sykdom. I det øyeblikket vi har muligheten til å gjøre noe med det, blir det aktuelt som sykdom. Reproduksjonsteknologien gjør barnløshet til sykdom.

I mange andre land er det faglig og folkelig enighet om at ufrivillig barnløshet ikke er sykdom. Likevel klassifiseres det som sykdom. Grunnen er enkel. Det er den enkleste måten å få dekket infertilitetsbehandling over (offentlig) helseforsikring på. Barnløshet er da en sosial og ikke en medisinsk sykdom.

Er så infertilitet sykdom (i medisinsk forstand)? Infertilitet reduserer en persons evne til å reprodusere seg. Det stemmer på en prikk med den tradisjonelle definisjonen av sykdom, som redusert funksjon i forhold til hva som er statistisk normalt. Funksjonsavvik som reduserer reproduksjon er sykdom.

Men hva med dem som er frivillig barnløse? De som ikke kan få barn, men som heller ikke ønsker det. De er infertile, og derved syke. Samtidig oppfattes det nærmest som en sosial sykdom ikke å ville ha barn. Her utfordres vi.

Spiller det noen rolle om det er ufrivillig barnløshet eller infertilitet som er sykdom? Det dreier seg om mennesker som lider. Dessuten kan vi gjøre noe. Barnløshet er et familiemessig anliggende, mens infertilitet er en medisinsk identifiserbar tilstand. Selvsagt henger de sammen. Barnløse kan være infertile og infertilitet kan føre til barnløshet. Spørsmålet er om helsevesenet skal ha ansvaret for familiebygging eller om man skal begrense seg til de medisinske årsakene til barnløshet.

Det er mange årsaker til barnløshet. Kontaktannonser og sosiale aktiviteter kan bøte på noen av disse. Å få barn mens man er i fertil alder kan også hjelpe. Adopsjon. Men alle kan ikke hjelpes slik.

Bør vi hjelpe mennesker som er ufrivillig barnløse med medisinske midler? Mitt svar er entydig ja, hvis det er en medisinsk grunn til at de ikke kan få barn.

Skal det være helsevesenets oppgave å bygge familier? Da må vi vite hva en god familie er og hva som er «barnets beste». En enslig lesbisk kvinne på 50 år som ønsker seg barn er ufrivillig barnløs, og hun kan bli en glimrende mor. Hun er neppe syk, og helsepersonell er ikke skolert i å vurdere hennes evne til å ha barn og bygge familie. Med medisinsk intervensjon følger det ansvar. Helsepersonell er utdannet til å ta helsefaglig ansvar, men er de trent til å ta ansvar for familiebygging?

Mange barnløse kan og bør hjelpes. Det kan vi fint klare også uten å kalle barnløshet for sykdom. Dette dreier seg om mer enn hvem som skal betale. Hvem har ansvaret for å bygge familier?