Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Vondt og vakk ert fra Akin

Endelig er fjorårets beste europeiske film premiereklar i Norge.

FILM: Den 31-årige tyrkisk-tyske regissøren Fatih Akin er i ferd med å bli tysk films heteste navn. I februar i fjor vant han Gullbjørnen under festivalen i Berlin for «Mot veggen», og i desember ble filmen kåret til årets beste i Europa.

Akins flerkulturelle bakgrunn spores tydelig i de to filmene hans som er vist her tidligere, roadmovien «I juli» og familieeposet «Solino». I «Mot veggen» illustrerer han kulturkollisjonen med et sterkt personlig og nesten rått uttrykk. Han balanserer hårfint mellom det tradisjonelle og det moderne, mellom det komiske og det tragiske. Musikalsk spenner det fra Depeche Mode til en ballade om ulykkelig kjærlighet framført av et sigøynerorkester foran Bosporos-stredet.

Uforutsigbar

Slik er også filmen - uforutsigbar og med en logikk som oser av desperasjon og sviktende fotfeste.

Det som begynner som et storbyrealistisk drama med dop, etnisk mistenksomhet, løse forbindelser og halvsjuskete natteliv, ender som en stor og tragisk kjærlighetsfilm. Ikke et sekund føler man at regissøren kutter hjørner eller manipulerer seerne. Til det er persongalleriet hans altfor sterkt befolket med uforbederlige dårer, som livet selv.

De to som innledningsvis stanger hodet mot veggen i Hamburg er den 40-årige og sterkt alkoholiserte tyrkeren Cahit (Birol Ünel) og den unge, frihetslengtende Sibel (Sibel Kekilli), også hun av tyrkisk herkomst. De møtes på en psykiatrisk klinikk etter hvert sitt mislykte selvmord. Han har kjørt bilen i en murvegg med klampen i bånn; hennes tilfelle er sannsynligvis ikke like troverdig. Han sier hun er en amatør som har kuttet håndleddene på tvers og ikke på langs; hun svarer med å fri til ham.

Stjålen frihet

Sibel ser dette proformaekteskapet som en ny mulighet til å slippe unna regimet til sin religiøse og tradisjonsbundne tyrkiske familie. Hun ønsker å leve et frigjort liv med alt som måtte by seg av varierende elskere og rusmidler. Cahit, som lever av å rydde ølglass på slitne barer, samtykker til maskeraden og lar henne flytte inn i sin svinesti av en ungkarsleilighet.

Etter å ha gjennomført et tradisjonelt frieri hos Sibels strenge far og bror, og siden himlet med øynene under en tyrkisk/muslimsk bryllupsseremoni, lever de sine parallelle natteliv på samme adresse.

Men så slår kjærligheten, hardt og uventet, ned i alliansen. Dermed begynner tragedien å utfolde seg.

Den tyske virkeligheten, mettet med pulserende lys og dundrende rock, klippes fra tid til annen av med bilder fra de langsomme balladescenene foran Bosporos. Det er som om det moderne «tyske» paret gestalter samtidsversjonen av sangens klagende drama.

Medrivende

I motsetning til «Solino», som var litt i overkant etnoromantisk, er «Mot veggen» både tøffere og svartere.

Det Istanbul som portretteres her er ikke særlig varmere og mer idyllisk enn Hamburg. Det lille som finnes av lykke i Sibel og Cahits univers, oppstår vilt og uventet for så å forsvinne igjen like brått.

«Mot veggen» er en film som har så mange dimensjoner og mulige utganger at man etter hvert slutter å håpe eller frykte på vegne av hovedpersonene. Man bare lar seg rive med, grepet av kjærlighetslivets bitre ironi - og imponert over regissørens fortellerstyrke.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media