Voodoo Child

Mobys houseskive. Et dumt påfunn.

CD: Det lukter litt forfengelighetsprosjekt av dette her. Av typen «det gikk ikke så bra med forrige skiva mi, og nå er jeg lei av sånne såre blues-grooves». Dum idé, Moby. Raveklokka di har tydeligvis stått stille, og det virker som det er lenge siden du lagde musikk man faktisk kunne danse til. «Play» er jo pur caffelatte-musikk, mens det pønkerælet som kom før «Play» bare bør gå i glemmeboka. Voodoo Child-aliaset tar Moby tilbake til Rave-New York circa «Go» (hans «Twin Peaks»-samplende kjempehit), og det låter ikke friskt. Tida var begynnelsen av nittitallet, og skumle strykere og svære synthriff var Mobys foretrukne måte å få New Yorks hedonistiske ravere i skummelt humør på. Men disse folka er nå enten døde eller fått en karriere på Wall Street, så jeg aner ikke hvem denne skiva er myntet på. Annet enn Moby selv.