Vrakleting i paradiset

Nok en god og solfylt dag. En del vind og temmelige ekstreme bølger utenfor

revet. Det har ført til at vi også har merket bølger her inne i lagunen. Atskillig større en før. Byen vi bygde i sandener nå helt utradert. Til og med frimurerlogen, som sto fint i helt til i morges, er borte nå.

Ting forsvinner. Det er den veien det går.

Men jeg henger ikke med hodet av den grunn.

Mens de andre slumret i solen, gikk jeg nok en gang rundt øya. Jeg vadet over en bukt hvor jeg kunne se 4 rokker, og jeg følte meg ganske tøff når jeg ikke lot meg merke av dem, men i stedet bare gikk rett frem, nesten som en innfødt.

Vi er i ferd med å gå tom for råvarer, så jeg rastet på vann og en weet-bix. Deretter, som en slags honnør til at havet har sitt år i år, systematiserte jeg alt jeg fant av drivgods som har drevet i land her, for å se

om jeg kan finne et mønster i hvor de ulike objektene kommer fra. Uten atjeg har fått bearbeidet notatene, kan jeg allerede nå røpe at de fleste sakene ser ut til å sin opprinnelse i USA, Sør-Amerika og Fransk Polynesia.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Havet frakter dem alle uten å diskriminere.

En og annen slenger kommer dessuten fra Asia, men Skandinavia og Norge glimret helt med sitt fravær. Det var litt som å være vitne til en konkurranse hvor Norge var utestengt. Norges tilstedeværelse i verden er begrenset.

Det kan kanskje være en tankevekker.

Men det norske drivgodset krysser vel andre hav. Det kan kanskje være en trøst for de som er opptatt av vrakgods og nasjonalitetsfølelse.

Da jeg kom tilbake fra turen, oppdaget jeg at Egil, som jeg trodde hadde drevet dank i skyggen hele dagen, tvert i mot hadde forsket.

Han har oppdaget noe som han mener vitner om at en evt. urbefolkning her har hatt en falloskultus. Jeg er litt skeptisk, fordi fallosen, som egentlig ser god nok ut, ser ut til å være støpt av betong. Vi skal sjekke det litt nærmere før vi trekker våre endelige konklusjoner.

Selv om øya er ganske liten, er den for stor til at vi har klart å opparbeide oss den fulle oversikten. Langs strendene har vi god kontroll, men inne i jungelen, kan mye fremdeles skjule seg. Men det er rett og slett for varmt på dagtid til at vi kan oppholde oss der inne. Vi har bare unntaksvis gått dit.

Det nærmer seg slutten på oppholdet vårt her på øya. Vi har straks vært her i tre uker.

Båten vil hente oss i løpet av to-tre dager. Hvis alt går bra med været. Og med båten. Og med tidsfølelsen til kapteinen på båten.

Vi frykter at han finner på at de skal dorge seg gjennom stillehavet, og at de dermed glemmer oss fullstendig. Vi så tendenser til nettopp det på turen hit.

Men før eller siden kommer de vel. Da må vi dra.

Horisonten. Havet. Månen. Varmen.

Vi skal forlate dem alle.

Jeg tror de fleste av oss ikke har så mye i mot det.