Etter at de fleste europeiske NATO-land bygget ned sine militære forsvar etter den kalde krigen, rustes det nå opp igjen, og Norge er intet unntak. I likhet med de andre landene i NATO, har vi forpliktet oss til å øke forsvarsbudsjettene til de utgjør 2 prosent av BNP.

Fra et rent militært synspunkt, gitt Norges geografiske beliggenhet og territoriets utstrekning, er det både ønskelig og nødvendig. I realiteten ligger behovet, objektivt sett, antakelig nærmere 3 prosent av BNP, der det lå under store deler av den kalde krigen.

Spørsmålet som må stilles er om en økning i forsvarsbudsjettet, om så bare til 2 prosent av BNP, vil være politisk mulig å opprettholde, også i perioder med lavspenning.

Både i gjeldende langtidsplan og i diverse avisinnlegg fra ledende politikere på begge sider av den politiske skillelinjen, er behovet for å styrke det norske forsvaret ensidig begrunnet ut fra den gjeldende sikkerhetspolitiske situasjon, med trusselen fra et mer selvhevdende Russland.

Det bekymrer meg. Russland vil før eller siden komme inn i varmen igjen, og da ligger det implisitt i denne tilnærmingen at i så fall kan forsvarsbudsjettene reduseres igjen. Det vil være en dødslinje for Forsvaret, som først og fremst er avhengig av langsiktighet og forutsigbarhet i planleggingen.