Vredens anatomi

Via en hovedperson som på mange måter kan likne ham selv analyserer Salman Rushdie vredens utspring og manifestasjoner i sin siste roman.

«Livet er vrede, tenkte han. Det er vrede - seksuell, ødipal, politisk, magisk, brutal - som driver oss til våre fineste høyder og plumpeste dyp.»

Dette uttaler den 55 år gamle professoren, mangemillionæren og dokkemakeren Malik Solanka, som har flyktet fra London til New York etter at han av uforklarlige grunner holdt på å ta livet av sin kone og sønn.

For å få bukt med sin destruktive utvikling, isolerer han seg i metropolen. Han opplever å bli slukt av byen, og elsker og hater på samme tid det han karakteriserer som en kommersialisert og innholdstom kultur. Underholdningsindustrien er i ferd med å ta kvelertak på åndsliv og politikk, noe Solanka registrerer med den dypeste forakt. Rushdie bidrar med interessante observasjoner av amerikansk hybris, men er ellers ikke innovativ i sin analyse av det amerikanske.

Midtlivskrise

Malik Solanka jakter bare i liten grad etter årsaken til sin vrede. Først mot slutten avsløres minner fra barndommen som plantet destruktive krefter i ham. Det er den usedvanlig unge og vakre Neela som utløser selvbekjennelsestrangen og som lindrer fortaptheten hans.

Ved å betro seg til henne, løses Solanka fra vredens tvangstrøye, så han kan ta innover seg det han alltid har flyktet fra: kjærligheten. Skildringen av Neela er noe patetisk. Alle menn snubler og faller i staver når de ser henne. Den middelaldrende Solankas erotiske lengsler etter ungdom og skjønnhet blottstiller hans midtlivskrise, og dermed blir kvinneskildringene høyst banale.

Vreden som fenomen

Langt på vei har romanen fortellerdriv og et interessant plot, særlig kastes det et mangefasettert lys over vreden som fenomen. Å få en både politisk, filosofisk, erotisk og eksistensiell utlegning av vredens tilstand, er i utgangspunktet løfterikt. Rushdie fullfører imidlertid ikke den ambisiøse diskursen. En sak er utlegningene om årsakene til den personlige, Solankas, vrede, som har med en ødelagt barndom å gjøre. Den er grei nok. Mindre grei er forklaringene om den kollektive vreden, som skyldes menneskers menings- og innholdstomme liv i den kommersielle tidsalderen. Den er bare løselig diskutert, og svakt underbygd.

Mot slutten kaster Rushdie seg inn i en surrealistisk skildring av en blodig revolusjon i en liten republikk et eller annet sted sør i verden (kalt Lilliput Blefuscu). Lederne bærer maskene Solanka produserte for et cyberspace-konsept. Og «det største uhyret av dem alle bar hans eget skyldbetyngede ansikt».

Løs slutt

Gjennom dokkene sine har Solanka skapt sitt eget vrengebilde, og tolker dermed sin egen vredes ytterste konsekvens. Det er ikke helt klart for meg hvor Rushdie vil hen med å innføre den cyberspace-inspirerte borgerkrigen. Slutten virker derfor noe løst knyttet til resten av romanen.

<B>INTERESSANT: Salman Rushdie har skrevet en roman som langt på vei har fortellerdriv og et interessant plot, mener vår anmelder. Særlig kastes det et mangefasettert lys over vreden som fenomen.