MISTET MOR: Rufus Wainwright mistet moren Kate McGarrigle i januar i år. Her er Wainwright i aksjon på Sentrum Scene i Oslo i 2008. Foto: Frank Karlsen/Dagbladet
MISTET MOR: Rufus Wainwright mistet moren Kate McGarrigle i januar i år. Her er Wainwright i aksjon på Sentrum Scene i Oslo i 2008. Foto: Frank Karlsen/DagbladetVis mer

Vrenger sjela og sørger over mor

Rufus Wainwright setter seg ned alene bak pianoet. Et sorgens kapittel det er verdt å få med seg.

|||ALBUM: Rufus Wainwright har aldri vært redd for å iscenesette sitt talent på maksimalistisk vis, eller forfølge yndlingsprosjekter helt ut i ytterste konsekvens.

Det har vært en tålmodighetsprøve til tider, så for de av oss som for eksempel synes det har vært nok Judy Garland-kjør og minst et par duettopptredener for mye, er «All Days Are Night: Songs For Lulu» endelig en sjanse til å gjenopprette entusiasmen.

Sitrende samlingVi snakker ikke noen rolig tur i parken her.

Det er lite saktmodig pianodepping, snarere en kraftfull, sitrende, intens og svært emosjonelle samling med neoklassisistiske pianoballader og Shakespeare-sonetter, der Wainwright spiller og synger seg gjennom sorgen over tapet av moren, låtskriveren Kate McGarrigle.

I denne nakne, nesten meditative settingen blir Wainwrights geni som låtskriver opplyst og tydeliggjort på en helt annen måte enn i bandsammenheng.

«All Days Are Night: Songs For Lulu»

Rufus Wainwright

5 1 6
Plateselskap:

Decca/Universal

Se alle anmeldelser

Hans evne til å riste av seg den banale poplåtens formspråk til fordel for klassisk komposisjon og Tin Pan Alley-tradisjon, for formelig å snike inn de samme banale popelementene gjennom bakdøra til slutt likevel, er en etablert praksis, men her er grepet enda mer slående.

Macca på absintHør for eksempel «Give Me What I Want And Give It To Me Now!», som triller av gårde som Paul McCartney på sterk absint, eller den såre og desperate henvendelsen til søsteren i «Martha», som har et slags Joni Mitchell-aktig grunntema som får bølge fram og tilbake i intensitet.

Selv Shakespeare-sonettene (nummer 43, 20 og 10) blir vakker popdramatikk, og låten som følger etter, «The Dream», er det kanskje mest tilgjengelige tilfellet av storslagent balladehåndverk på albumet, som om Thom Yorke og Abba skulle krysset hverandres spor.

Et intenst album i alle ordets betydninger, kanskje med et opplagt ensformighetsproblem i noens ører, men først og fremst et rørende stykke musikk der Rufus Wainwright vrenger sjela med utstudert dynamisk fingerspissfølelse.

Vrenger sjela og sørger over mor