Vrengt pop

Halvtrist pop hvis eksistens er utrist.

CD: I fjor gav The Magnetic Fields ut en glimrende plate ved navn «Distortion», som ved første ørekast hørtes ut som noe helt nytt fra den kanten, men som fort avslørte seg som nok en oppskriftstro Magnetic Fields-skive, bare med et tjukt lag lydvreng lagt over det gamle gode. På samme måte høres nykommerne The Pains Of Being Pure At Heart (TPOBPAH) ut som et ungt naturtalent av et popband, som har prøvd å lage noe som høres litt shoegazeaktig ut for moro skyld. Alle sammenligningene med My Bloody Valentine er temmelig misvisende. En mellomting mellom Teenage Fanclub og tidlig Dandy Warhols er en langt mer dekkende (om atskillig mindre kul) referanse, både når det gjelder låtoppbygning, koring, tekstmateriale, stemning – ja, hva som helst unntatt forsterkerinnstillinger.

Og akk, for en lovende debut det er. Noe av det fineste man kan høre på tidlige utgivelser er band hvis ambisjoner overgår deres evner og som bruker sine tekniske begrensninger som en ramme heller enn et bur. Ingen låter på plata er vanskelige å spille, synge eller kore på, men det betyr ikke at de må være simpelt skrevet, bare smart og variert komponert. Visshet om at ingen enkeltledd i gruppa kan bære en låt alene har gitt oss strålende debuter som R.E.Ms «Murmur» og Tindersticks selvtitulerte. Og hvis jeg hadde blitt fortalt at «The Pains Of Being Pure At Heart» var den første av en lang rekke kjempeskiver, som den gretne fan i ettertid hevder de aldri overgikk, hadde jeg glatt trodd på det.