Vrøvler om 11.9.

I uka som gikk var Gore Vidal i alle medier. Han er underholdende og spissformulert «live», men hva med boka? Fortjener den oppstyret? Nei. Hvis det er boka vi feirer, må oppstusset karakteriseres som en «hype» uten like.

11. september var lanseringsdatoen for «Evig krig for evig fred», noe smakløst, men greit nok for oss nordmenn. For det fine med Vidal er at han bekrefter våre fordommer mot USA, landet vi elsker å hate. Vi får møte en kritiker fra innsiden, en ekte amerikansk intellektuell. Men er han det? I mine øyne ikke. I hvert fall ikke en «free-floating intellectual» i Karl Mannheims forstand. Boka svikter ham, og svikter ham kraftig.

Dem mot Oss

Vidals hovedteser er ikke dumme. Dessverre er de heller ikke nye. Han kritiserer et ensidig fiendebilde av muslimer. Og, viktigere, en undergraving av sivile rettigheter i USA som følge av krigen mot terror. En utvikling som ifølge ham har startet for lenge siden.

Konflikten mellom statlig kontroll og individuell frihet er et problem for alle demokratier, noe enhver samfunnsengasjert person er på det rene med. Men Vidal ser en gedigen konspirasjon. Det er Dem mot Oss, i dette tilfelle Systemet i Washington mot den jevne Amerikaner, og Systemet mot resten av Verden. USA som røverstaten over alle røverstater. Vidal går i sin egen felle når han demoniserer presidenter, FBI-sjefer, det militære, oljeselskaper og forsikringsselskaper. Dette overbeviser ikke. Selv ikke når han går inn på sin hjertesak, det som boka først og fremst dreier seg om, bombingen av Murrah-bygningen i Oklahoma City i 1995. Selv her i lille Norge fikk vi med oss at den dømte Timothy McVeigh var noe mer enn en demon.

Og når Vidal begynner å undersøke om flere var innblandet, om McVeigh kanskje ikke var skyldig osv., da utarter boka til rot, rot og vrøvl.

Ensidig

Gore Vidal overdriver, og han overdriver kraftig. Analysen er grunn, og den er ensidig. Det blir umulig å ta ham alvorlig, som debattant og som intellektuell. Slik er han best når han siterer andre, sitater som blir fornuftige pustehull i teksten.

Brølet kan ha sin sjarm, men når herremannen også rører så inderlig, trekker denne leseren seg tilbake.

Særlig morsomt er det heller ikke, på tross av anekdoter og kjekkas-innskudd. Og bare så det er sagt: Dette er ikke essayistikk, slik forlaget ymter frampå om. Heller et slags forvirret manifest, fra nok en sprø amerikaner. Bare at denne gangen er han på vår side.

Jeg betakker meg.