KONTROVERSIELL: V.S. Naipaul ble beundret for sitt språk, men ikke alltid for sine meninger. Foto: NTB Scanpix
KONTROVERSIELL: V.S. Naipaul ble beundret for sitt språk, men ikke alltid for sine meninger. Foto: NTB ScanpixVis mer

V.S. Naipaul var en stor dikter, med høyst omstridte meninger

Den reisende Nobelprisvinneren ble 85 år gammel.

Kommentar

Den britiske forfatteren Vidiadhar Surajprasad Naipaul, for enkelhets skyld V.S. Naipaul, ble 85 år gammel. Han fikk både Booker-prisen og Nobel-prisen. Da han fikk den øverste litterære heder av Svenska Akademin i 2001, vakte det blandede følelser. Mange mente at en mann med så sterke, misantropiske og ofte syrlige meninger om verden og menneskene ikke fortjente den. Andre tok det som et godt tegn at en forfatter som ikke minst var kjent for sine reiseskildringer, kunne få prisen. Det utvidet kriteriene for hvem som kunne komme i betraktning.

Naipauls norske redaktør Gordon Hølmebakk slo fast at tildelingen av prisen til Naipaul garantert ikke ville skape stor glede i den såkalt tredje verden (et begrep Naipaul for øvrig var kritisk til). Gyldendals litterære nestor fortalte Dagbladet at Naipaul hadde ry for å være «reaksjonær, snobbete, hensynsløs – med en ond tunge. Men det må ikke overskygge hans storhet som forfatter at han er ekstremt politisk ukorrekt

Naipaul var født inn i en indisk innvandrerfamilie i Trinidad. Som 18-åring fikk han et stipend som brakte ham til Oxford. I England følte han seg ensom og fortapt, noe som førte til depresjoner, til og med og et selvmordsforsøk. I 1957 debuterte han med romanen «The Mystic Masseur», den første i en serie skjønnlitterære bøker med bakgrunn i oppveksten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hans hovedverk i denne delen av forfatterskapet, den mørke komedien «Et hus for Mr. Biswas» (1961), kom på norsk i 2002. En annen bok, «Gerilja» (1975), skildrer den svarte opprøreren Michael X, som ble hengt for drap i Port of Spain samme år som boka kom ut. Etter hvert ble han mer og mer av en reisende forfatter. Han har et dobbelt perspektiv på verden. På den ene siden en sterk evne til å identifisere seg med mennesker i ulandene, på den andre siden en typisk britisk avstand til tilstandene i koloniene etter frigjøringen; India, Zaire og den arabiske verden. Noen utpreget optimist er han ikke.

En av hans mest leste bøker er «Blant de troende: En islamsk reise» (1981). I et intervju med Dagbladet, spør kulturredaktør Simen Skjønsberg: «Hvilken framtid har den islamske fundamentalismen?» Naipaul svarer: «Ingen, den kan ikke produsere politiske svar, man kan ikke skape de politiske institusjonene som skal til for å styre et land bare ved hjelp av religion. Det er nødvendig med en intellektuell prosess mellom den etiske impuls og det arbeidende samfunn, og der ligger fundamentalismens grove feiltakelse. Derfor har den ingen framtid, men den kan føre til en morderisk slutt, er jeg redd

Sett i lys av de siste åras begivenheter er ikke denne 37 år gamle analysen helt på jordet. Naipaul vil bli husket som en skarpsindig observatør av klodens tilstand, i likhet med sine forgjengere i bransjen, Joseph Conrad og Graham Greene. Det han lengtet mest etter mens han levde, var stillhet, i betydningen lydløse omgivelser. Den vi alle finner, helt til slutt.