@vstands-intimiteten

I dag har «You've Got M@il», en hollywoodsk komedie om kjærlighetsforviklinger på Internett, premiere. Men originalmanuset til filmen rundt de høyteknologiske komplikasjoner er fra førtiårene. På en måte er Internett et langt skritt bakover: Skriftkulturen er tilbake. Og alle kan dikte sitt liv.

Komedien om paret som ikke kan fordra hverandre i virkeligheten, men forelsker seg anonymt og under pseudonym, er bare modernisert ved at brev er blitt til e-post.

De som en gang bladde i historisk korrespondanse, kunne la seg imponere av de titusener av brev personer som Bjørnstjerne Bjørnson etterlot seg. Men sammenliknet med de talløse e-postene som fyker rundt i dagens nett, er ikke Bjørnsons produksjon lenger like imponerende. Vi er på vei tilbake til den skriftkulturen vi en gang hadde, og brevskrivningen er i dag ikke lenger begrenset til nobelprisvinnere og skjønnånder. Telefonen var kanskje et blindspor.

  • Mobiltelefonbruk er et interessant eksempel. Der eldre, altså de over tretti, bruker den til å snakke med, sender yngre minst like gjerne tekstmeldinger - selv om tastaturet burde være håpløst uegnet. Skriften vinner over stemmen.
  • Internett har gitt oss en mulighet for grenseløs avstandsintimitet. Slik to fremmede reisende i en togkupé kan fortelle hverandre sine innerste problemer og hemmeligheter, kan alle nå bli fremmede nok for hverandre til å være nær. Samvær redusert til grafiske tegn på en skjerm - uten plagsom dårlig ånde, irriterende vaner eller pinlige frokoster dagen derpå.
  • Kanskje er mennene man snakker med kvinner. Sannsynligvis er kvinnene egentlig menn. Kanskje er de egentlig naboen. Kanskje finnes de ikke.
  • De fleste kontaktsøkende personer på nettet er menn. Menns underlige kombinasjon av teknologiforelskelse og kjønnsdrift har gjerne drevet fram teknologisk utvikling. Men kvinner får langt bedre respons. Mange menn velger seg, også derfor, nettidentiteter som kvinner.
  • Det er noe vakkert, om enn klumsete, ved tanken på to machomenn som prøver hverandre ut som lesbiske kvinner. Men mange fanges av nettets frigjørende muligheter. Det kan gi de sjenerte mot, de lamme vitalitet og de ensomme et helt liv. Noen sitter fast. Flauberts Fru Bovary i dag ville sikkert vært bergtatt foran skjermen, og drømt seg vekk i umulige romanser med ansiktsløse cybergrever. Hennes mann fikk trøste seg med at det var til lokaltakst.
  • Noen hevder Internett-spillet med identitet og kjønn er vår tids kunst. Sett utenfra likner det mer en såpeserie, like uredigert mål- og meningsløst som livet selv. Det er Hollywood-filmene som byr på en happy ending. Se også Signaler side 32 og 33

Men Internett er noe mer enn et alternativt postvesen. Det er også en egen sivilisasjon, en alternativ virkelighet - det nærmeste vi noen gang kom femtitallets science fiction-drøm om å befolke en ny planet. Slik Tom Hanks og Meg Ryan faller for hverandre i cyberverden, faller ukjente mennesker for hverandre hver dag på Internettets mange ano-nyme pratelinjer.

I Oslo snek mannen i en familie seg av gårde på jobben hver kveld. Ikke for å jobbe overtid, men for å snakke på nettet. Med en annen kvinne. Den sjalu kona krevde at mannen skulle velge mellom henne og nettkvinnen. Mannen nektet, og flyttet hjemmefra for å beholde sin nettvenn. Hun synes han er utro, han synes hun er hysterisk.
- Jeg vet jo ikke sikkert om det virkelig er en kvinne engang, forteller han - oppbrakt over konasutroskapsbeskyldninger.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det har også gitt oss muligheten til å leke med vår identitet. På Internett er du den du sier du er. Den friheten man før måtte oppsøke en fremmed by for å føle, står nå klar på skrivebordet.

En nettbruker jeg traff sitter i rullestol etter en bilulykke. Som nettperson presenterer han seg som veltrent, smidig, en god danser og idrettsmann. Slik treffer han kvinner. Men etter hvert som de ble bedre kjent, lar han nettpersonen sin bli svakere, sykere. Skritt for skritt, til de sitter i rullestol, som ham. Så forteller han sannheten. Og da forsvinner de, forteller han. Og hva gjør han da?
- Da gjenoppstår jeg som Supermann, skriver han.

En sjenert ung mann brukte uker på å beile til flørtete, utilnærmelige Julia. Hun lokket ham og flørtet, nærmet seg og trakk seg unna. Men den Julia mannen forelsket seg i, fantes ikke. Hun var en «chatterbot», et dataprogram som simulerte flørtete småprat, skrevet - eller kanskje diktet? - som nøktern programkode av noen programingeniører. Hun finnes fortsatt der ute på nettet et sted, evig flørtende - en programmert fiksjon, et flørtende virus uten mål eller mening.

En heterofil mann mente seg tilnærmet genial da han opptrådde som kvinne i et lesbisk praterom. Han traff raskt en spennende, interessert kvinne, som først flere hete tastaturkvelder seinere viste seg å være en mann med samme gode idé som ham selv.

De som hypnotiseres av Internetts sosiale spill forteller at de blir deprimert av Internett. Etter atten timer online føler de seg ensomme og utilfredsstilte og må ha mer. Det er beskrivelser som likner dem spillegale kan komme med. Kanskje vinner du kjærligheten, kanskje dukker tre kirsebær opp på rad. Kanskje vil du aller helst tape.