Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Vuggesang for foreldre

Kristin Halvorsen burde bekymre seg mer for kvaliteten i barnehagen, og mindre for foreldres følelsesliv.

BRA NOK? Etter mange år med barnehageutbygging er det på høy tid å sikre kvaliteten. Illustrasjonsfoto: Frank Karlsen / Dagbladet
BRA NOK? Etter mange år med barnehageutbygging er det på høy tid å sikre kvaliteten. Illustrasjonsfoto: Frank Karlsen / Dagbladet Vis mer

Nå og da rykker de ut, politikere, kommentatorer og eksperter, og advarer mot dårlig samvittighet som om det skulle være et dyr farligere enn flått. Det finnes temaer det helst ikke bør snakkes eller spørres om, av hensyn til de som kan få dårlig samvittighet. Den aller svakeste gruppen er foreldre. Når noen tar opp saker som har med barn, oppdragelse og velferdsstat å gjøre, skrikes det opp om samvittighet. I forrige uke lagde VG en kritisk sak om de minste som begynner i barnehage denne høsten. Kunnskapsminister Kristin Halvorsen med flere slo raskt tilbake: Foreldre kunne bli skremt og få dårlig samvittighet. Nå tror heller ikke jeg at det er rett å si på generell basis at barn under to ikke kan være i barnehage. Men det må være greit å diskutere dette uten å få panikk. For barnehagehverdagen er ikke perfekt.

Om det var blitt brukt mer krefter på å skape bedre kvalitet i barnehagen og mindre krefter på å prøve å vifte vekk andres følelser, ville det antakeligvis bli mindre dårlig samvittighet å bekymre seg for. Bekymringen for bekymringen er sikkert ektefølt. Men i utgangspunktet er samvittighet en god ting. Den er et kontrollorgan som sier ifra når noe er såpass viktig at det trengs å tenkes litt mer. Barn er samvittighetens yndlingstema. Noen ganger er det helt riktig å ha dårlig samvittighet. Andre ganger ikke. Enkelte ting kan man velge å leve med. Men slikt må folk få lov til å vurdere på egen hånd. Foreldrekvaler kan ikke avfeies på generelt grunnlag som tullefølelser.

Behovet for å klappe foreldre på hodet, er påfallende. Hvorfor er man så redd for hva foreldre måtte føle? Er det bare en bekymring for deres mentale helse? Eller ligger der en frykt for at folk skal begynne å tvile på systemet, tro at likestillingen er problemet og jage kvinner og barn hjem. Jeg tror en slik frykt er ubegrunnet. Menn og kvinner har alltid jobbet. Den nye foreldregenerasjonen er oppdratt til at begge kjønn skal ha like muligheter i livet. For de fleste er det utenkelig ikke å få bruke evnene sine til det beste for seg selv og samfunnet. Samtidig er det helt naturlig å la andre passe ungene. Det trengs en hel landsby for å oppdra et barn. Folk liker barnehageordningen.

Kanskje er de redde for at folk skal begynne å stille strengere krav til barnehagene? Krav som koster penger. Den frykten er nok reell, selv om de egentlig burde være glade for at folk omfavner systemet og ønsker å forbedre det. Jeg tror mye dårlig barnehagesamvittighet handler om at man må sende barna til barnehager som ikke er gode nok. Da er det kvaliteten i barnehagen som er problemet, ikke følelseslivet. For selv om det finnes mange gode barnehager, finnes det også mange dårlige. Selv om de fleste barn trives, finnes det barn som mistrives. Jeg har opplevd begge deler. Mine barn ble sendt i barnehage da de var bitte små. Den ene var bare ni måneder da hun startet, men elsket det. Den andre begynte da han var 14 måneder, og trivdes ikke. Årsaken var trolig, i tillegg til personlighet og tilfeldigheter, at hun gikk i en liten, rolig barnehage med noen få voksne å forholde seg til. Han ble stuet inn sammen med 18 andre små på en stor, bråkete, avdeling som ved slutten av dagen luktet av skitne bleier. Selv om de voksne var flinke, var forholdene kaotiske. Som «stor» i samme barnehage har han det heldigvis utmerket.

Jeg har god samvittighet for å ha valgt fulltidsjobb og barnehage. Men jeg hadde dårlig samvittighet for han som mistrivdes. Jeg mener nå at jeg burde ha brukt den følelsen til noe. Jeg kunne ha stilt krav. Jeg visste ikke da det som fagfolk sier nå, at småbarn bør være i små grupper. Jeg gikk ut ifra barnehageutbyggingen skjedde med et henblikk på kvalitet, ikke bare kvantitet. Det var feil. Først nå, etter flere år med storstilt barnehageutbygging, kommer en skikkelig debatt om kvalitet og kompetanse i barnehagen. Det er seint, men godt. I tillegg bør foreldre nå få faglig informasjon om hva en god barnehage er, og hvordan deres barnehage lever opp til kravene. Når kvalitet er på plass, kan politikerne ha god samvittighet.

Media skal stille spørsmål og pirke i ubehagelige saker. En krass reaksjon er ofte en indikasjon på at man har truffet. Det er ikke farlig for folket å ta en dialog med den lille kontrollkomiteen som sitter i magen. Den lar seg ikke bedøve fra kritisk sans og samling, likevel. Og det hender den har et poeng. Min sier at jeg som forelder må kreve god barnepass i bytte mot full innsats i arbeidslivet, og ikke sovne til politiske vuggesanger.

Følg oss på Twitter
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media