Vulgært

Marilyn Manson kom ned fra tronen på Rockefeller i går kveld. Den intelligente rock n'roll-provokatøren var blitt til en simpel og pubertal vulgaritet.

Spytte, vise finger'n, gni seg i kjønnet, gnukke mikrofonstaviet langs rompesprekken. Dette var hovedingrediensene i et kort og alt annet enn oppfinnsomt show.

Mannen som har framstått som en av 90-åras mest interessante, populærkulturelle fenomener ga sine norske fans et heavy metal-harry og barnslig show.

Det var også et fattigmannspreg over konserten. Mens Manson for snaue to uker siden ga et New York-publikum (der også undertegnede var tilstede) et show som var rikt på sceneeffekter, fikk Norge en helt nedstrippet versjon.

Borte var alle klesskiftene, borte var talerstolen, borte var neonskiltet og den litt syke og skeive Las Vegas-atmosfæren.

Og halvnaken uten all staffasjen hadde Manson et begrenset register å spille på.

Rock n' roll-versting

Undertegnede har vært på to MM-konserter tidligere. Spesielt under den amerikanske «Antichrist Superstar»-turneen i fjor vår framsto han som et lysende talent;

en rock n'roll-versting som har alt - autoritet, arrroganse, dekadense, hat, sarkasme, scenekarisma og en musikalsk visjon som gjorde at man ble fullstendig fanget.

Men mens Manson viste vilje til utvikling på årets «Mechanical Animals»-album, vitnet gårsdagens Rockefeller-show om full stagnasjon. Du verden så kontroversielt det er å be publikum om å spytte på hverandre og dra fram kjønsorganene sine.

Slike påfunn er helt ok som krydder, men Manson er egentlig alt for bra til å la dette bli bærende elementer i en hel konsert.

Primitivt

Var man kun ute etter en hissig utblåsning av høy, stygg og mørk rock fungerte konserten. En av Mansons tidlige hits, «Lunchbox» var sånn sett en velrettet knytteneve i solar plexus.

Versjonen av Eurytmics-låta «Sweet Dreams» var også effektiv, som alltid. Flere andre låter var sånn helt midt på treet. Men «Great Big White World» og «Dope Show» manglet rett og slett finesse fra bandets side.

Gitaristen John5 gjorde alt ennet enn å overbevise. Og der Manson på de to siste albumene på tidvis mesterlig og moderne vis forener glamrock, industri metal, synthpop og svarte gotiske overtoner, ble dette en endimensjonal og primitiv affære.

Merkelig nok hadde Manson også utelatt tittellåta fra årets album, synd ettersom det er platas aller beste.

Men bandet virket sånn helt passe motivert til å spille i et land som er veldig langt fra coveret på Rolling Stone.

I går gjorde manipulatoren Marilyn Manson så godt han kunne for å skjule at han er noe mer enn en oppblåst hype. Og det er synd når man vet at han har så utrolig mye mer inne.

<B>DEN GANG DA:</B> Mens Manson for snaue to uker siden ga et New York-publikum et show som var rikt på sceneeffekter, fikk Norge en helt nedstrippet versjon.
MANIPULATOR:</B> Spekulativ har han alltid vært, men opptrådte det 29 år gamle rock'n'roll-fenomenet som en infatil og fantasiløs rocker, spør Dagbladets anmelder.