Vulkansk debut

«Hvite tenner» er den siste i en lang rekke av britiske romaner som beskriver smeltedigelen av immigrantkulturer.

Zadie Smith skriver om problemer rundt emigrasjon og immigrasjon, fremmedfrykt og rasisme, forholdet mellom flere generasjoner av innvandrere - temaer som blir mer og mer aktuelle også i Norge. Og Smiths roman er et bidrag av sjelden kvalitet, en roman folk bør lese, ikke bare på grunn av forfatterens innsikt i innvandreres situasjon og konflikter, men også på grunn av hennes eksplosive fortellertalent.

Vil bli tannlege

Gjennom 500 sider følger vi tre vidt forskjellige familiers liv gjennom de siste femten- tjue årene av det tjuende århundre. Smith gir et rikt bilde av livene deres; og særlig av konfliktene som oppstår i spennet mellom to kulturer, eller i spennet mellom første, andre og tredje generasjons innvandrere - fortrinnsvis ben-galindiske og jamaikanske.

Dette handler om søkenen etter røtter og historie. I mangel på tilhørighet finner romanpersonene svært forskjellige mestringsstrategier.

Én blir fundamentalistisk muslim, en annen søker til Jehovas vitner. Irie Jones, jenta med jamaikansk-engelsk opphav (som forfatteren selv), drømmer om forfedrenes hjemland og tror at hun vil finne lykken der. For øvrig vil hun bli tannlege, og nettopp tennene er et gjennomgangsmotiv i romanen. Rotkanaler, hjørnetenner, hvite og mindre hvite tenner er metaforer som får sin helt spesielle betydning.

Overraskende

Mot slutten samler forfatteren alle trådene i den vidtfavnende romanen; alle de sentrale personene møtes i et dramatisk og overraskende klimaks.

«Hvite tenner» er lett å lese, den er morsom, men rommer også en tyngde som vitner om en klok og sikker forfatter som fortjener all den oppmerksomheten hun nå får i internasjonal presse. Oversetteren har klart den vanskelige jobben med å overføre slang og pidginspråk uten at det virker påtatt for en norsk leser.