Wagner på Markusplassen

«Tannhäuser» på trekkspill? Richard Wagner, selveste paven av den musikalske patos, som kafémusikk? Ja visst, og med fabelaktig resultat. CD-en «Wagner e Venezia» (Winter & Winter) er en historie som tåler gjenfortelling.

For noen år siden fikk den amerikanske, jødiske jazzpianisten Uri Caine i oppgave å arrangere musikk av Gustav Mahler til en stumfilm om den store komponisten. Resultatet kan med fordel avlyttes på den prisbelønte CD-en «Urlicht/Primal Light» (Winter & Winter) - originale, jazzinfluerte versjoner av kjent Mahler-musikk, fra «Fader Jakob»-temaet i førstesymfonien til «Ging heut' Morgen übers Feld» fra «Lieder eines fahrenden Gesellen». Med Mahler vel i

Richard Wagner (1813-83) besøkte Venezia fem ganger, første gang i 1858. Han var fascinert av byen, men der han satt på restaurantene på Markusplassen, ergret han seg over at de østerrikske militærorkestrene spilte musikken hans i feil tempo. Som den handlingens mann Wagner unektelig var, overtok han like godt innstuderingen, og da militærorkestrene med tid og stunder forsvant, arvet italienske kaféensembler repertoaret. Det er disse arrangementene for piano, trekkspill, to fioliner, klarinett og kontrabass Uri Caine har hatt som utgangspunkt, men før «live»-opptakene på Gran Caffè Quadri og Hotel Metropole i Venezia i fjor sommer skiftet han ut klarinetten med cello.

Og for denne lytter, som må innrømme en livslang, fordomsfull skepsis mot Wagners musikk - Hitler gjorde ugagn på det feltet også - trer plutselig «Liebestod» og «Valkyrierittet» og ouverturene til «Tannhäuser» og «Die Meistersinger von Nürnberg» m.m. fram som strålende musikk. Det er som om Uri Caine og hans jødiske ensemble har løftet en forbannelse fra musikken til Hitlers favorittkomponist, befridd den fra det operasvulstige og tatt den ut på Markusplassen til fri avnytelse: «Wagner og en espresso, takk.»

Dersom noen skulle være blitt nysgjerrige på jazzmusikeren Uri Caine: På CD-en «Blue Wail» (Winter & Winter) spiller han moderne triojazz - egne låter pluss Fats Wallers udødelige «Honeysuckle Rose» - sammen med James Genus (bass) og Ralph Peterson (trommer). Mahler, Wagner og Waller - hvorfor ikke? Det er musikk, alt sammen.