Wagnersk orgasme

BERLIN (Dagbladet): Den svarte symfo-armeen rullet inn med sine musikalske bomber og granater i Berlin i går kveld. Muren mellom den klassiske verden og rockens trailersjåføravdeling ble revet med et brak da Metallica og Berlin-symfonikerne utløste sin wagnerske orgasme.

Skjønt noe grensesprengende prosjekt i et større perspektiv er det ikke når Metallica barker sammen med et 100 mann stort symfoniorkester. Bandets flørt med symfoniorkestere, på det nye livealbum «S & M» og under gårsdagens konsert i Berlin, handler ikke først og fremst om musikalsk nybrotsarbeid, men om et modig band som tester sine egne grenser.

Stormannsgalskap

Verdens mest massive band med et helt symfoniorkester er et samarbeid i stormannsgalskapens navn. Med en klassisk halvgal og oppglødd utseende dirigent Michael Kamen, entret Berlin-symfonikerne scenen til tonene av Ennio Morricones «The Ecstasy of Gold».

Og med sittende headbangere på første rad, kvernet så det utvidede Metallica i gang med sin instrumentale «The Call of Ktulu».

Om det er den finske strykerkvartetten Apocalyptica - som har skapt seg et navn med sine uortodokse versjoner av Metallica-materiale - som har fått Metallica tent på tanken om et symfonisk prosjekt, er ikke godt å si. Men den klassiske inspirasjonen og de symfoniske trekkene har alltid ligget latent i bandets storslåtte hardrock.

Pussig nok framstår 'Tallica som mer heavy metal enn noensinne når de har sine nye backingmusikere i ryggen.

«Master Of Puppets» låter akkurat så stort og pompøst som en ublu heavyfan kan drømme om. For dette er samarbeid 100 prosent på Metallicas premisser. James Hetfield og co. gjør sin greie, helt kompromissløst, mens symfonikerne henger seg på så godt de kan. Og de lager et uttrykk som framstår som selve antitesen til det sølet London Symphonic Orchestra klarer å få til hver gang de rører ved en eller annen popklassiker.

Kalkunaktig

Til tider får det hele kalkunaktige konsekvenser. Det er så vanvittig mye lyd som lempes utover publikum at det mer minner om en flokk forvillede flodhester i ureint trav over slettene, enn om en stor musikalsk opplevelse. Andre ganger er det ganske så besnærende å oppleve hvordan Metallica lever ut sitt olympiske karrieremotto: større, mer og feitere. Som et skamløst prosjekt og et rock-maksimalistisk eksperiment, har konserten stor underholdningsverdi.

I bandets mer episke og seige låter virker det nærmest helt logisk at symfoniorkesteret er med. Stemningen i den enorme velodromen er elektrisk når troppene gyver løs på «The Memory Remains». Her er lydbildet rent og massivt på samme tid.

Som happening (den eneste av sitt slag i Europa, varte i tre timer og dermed langt over Dagbladets deadline) vil konserten bli snakket om i lang tid. Og Metallica viser at de har mot og evne til å være blant verdens dominerende band også langt inn i neste tiår.

SYMFONISK METALLICA: Når James Hetfield uler som ulven og knegger som Gamle-Erik med et 100 mann stort symfoniorkester i ryggen, er det rock-maksimalisme av det ublu slaget.