Waitz-løpet - en annen historie

Det er med forundring vi har lest deler av medias omtale av Grete Waitz-løpet (GWL) 1998. Spesielt i tabloidpressen har løpet blitt framstilt som en useriøs og lite sportslig affære, preget av fyll og løsslupne damer på byen.

Sentrale idrettsledere, representanter for avholdsbevegelsen og andre samfunnsstøtter har kastet seg inn i debatten om Grete Waitz-løpet fortsatt fortjener benevnelsen idrettsarrangement, slik som løpet har utviklet seg.

Mange deltakere vil nok ha vanskelig for å identifisere seg med beskrivelser som: «Grete Waitz-vinnere skal lufte hormonene» og fete overskrifter som «Best uten baller». Generelt preges deler av mediedekningen av tolkninger og flåsete bemerkninger som tillegger både deltakerne og selve arrangementet helt andre verdier enn de som ligger til grunn for løpet. En slik framstilling er en hån mot de mange grupper av kvinner fra idrettslag, husmorlag, bondekvinnelag, sanitetsforeninger, bedrifter, venninneklubber etc. Vi har derfor reflektert over om dette kan forstås som journalisters verbale ubehjelpelighet i møte med et annerledes idrettsarrangement?

Vår intensjon er å bidra til et mer nyansert og edruelig bilde av Grete Waitz-løpet, basert på undersøkelser foretatt i 1993, 1995 og 1996, samt at en av oss har deltatt i alle 15 Grete Waitz-løpene.

I diskusjonen om Grete Waitz løpet kan kalles et idrettsarrangement, er det viktig å se på karakteristika ved løpet og dets historiske utvikling. I det første løpet hvor deltakerantallet var omtrent en tiendedel av årets, var nok deltakerne langt mer homogene i idrettslig erfaring. At løpet har utviklet seg til å bli verdens største mosjonsløp for kvinner, skyldes nettopp en mangfoldig rekruttering, hvor en stor del aldri har hatt noe forhold til konkurranseidrett. Slik sett bryter Grete Waitz-løpet med en tradisjonell idrettsnorm, der prestasjon og konkurranse er bærende elementer. Riktignok er det åpent for løpere som ønsker tidtaking, som da løper først ut, men flesteparten synes ikke å være særlig opptatt av å komme fort i mål. Noen jogger, andre går, men selv om fart og steglengde varierer, er gleden og samholdet felles. Mange pynter seg med ulike drakter og kostymer, til glede for seg selv og andre. Det høres rop og sang gatelangs, og mon tro om det er slikt som skaper mistanker om beruselse?

GWL-deltakerne består av en gruppe norske kvinner som er svært representativ for kvinner i Norge. En spørreskjemaundersøkelse foretatt blant deltakerne i 1995 viste at ca 75% var gift eller samboende, 75% var også mødre, 85% var i jobb, 40% hadde fullført grunnskolen og 27% hadde eksamen fra høgskole eller universitet. Det er med andre ord alminnelige kvinner som deltar, selv om det ikke overraskende er noen flere med høyere utdanning enn i befolkningen for øvrig. Ved siden av at de fleste veksler mellom å jogge og gå, er det mange som jogger og går sammen i grupper, bare 5% oppga at de løp alene, 41% med venner, 32% med arbeidskollegaer og 11% med familie. Den siste gruppen består ofte av mødre og døtre. Blant de øvrige var det også mange kvinneorganisasjoner. Et annet karakteristika ved arrangementet er at mange treffes et par timer før løpet for å hygge seg på ulik måte i parken eller på restaurantene i Frognerparken.

GWL har et langt bredere nedslagsfelt enn alle andre idrettsarrangement, idet under halvparten av deltakerne er medlem av et idrettslag. Men mange har kanskje tilhørt idrettens «bakkemannskap», slik som en av deltakerne uttrykker det: «Det som jeg synes jeg ser, er at de som stiller opp her i treningsdrakter og greier og løper, det er sånne som stort sett har bært bagger og vasket tøy tidligere - og så plutselig nå så har de mulighet til å stille med nummerlapp og være med - og så er det fellesskapet, jeg trur at jo eldre du blir, jo gladere blir du i damer (latter). Ja, du ser vi har en felles humor og vi har det veldig moro.»
Men hva er så årsaken til løpets suksess, hvorfor er det så mange som deltar? Intervjuer foretatt i 1993 og 1996 viste at det var mange grunner til at kvinnene var med i GWL. To aspekter gikk likevel igjen i nesten alle samtalene. Det ene var gleden ved å løpe: «Det er gøy, morsomt,» og det andre var «løpets sosiale karakter». Her er noen eksempler: «Det er en fantastisk opplevelse. Den er sosial og den er litt sportslig og det er en fin måte å møte våren på,» «fordi det er artig at så mange jenter løper sammen.» Som årsak til løpets enorme popularitet var det de samme forhold som ble nevnt. «Her kan alle delta, selv om de ikke er så aktive. Det er det sosiale aspektet og at man gjør noe sammen.» Men også andre forhold, som for eksempel at løpet ikke vektlegger konkurranseaspektet, ble nevnt. En deltaker uttalte blant annet: «Det er så lite prestisjepreget - det er plass for alle.» I spørreskjemaundersøkelsen ble deltakerne også spurt om hva de trodde var de viktigste årsakene til løpets store popularitet. De fem grunnene som ble nevnt oftest, var: «Alle kan delta,» «lite prestisjeorientert,» «kvinnefellesskapet,» «at det er gøy» og « at det er kun for kvinner ». Følgende sitat fra en av deltakerne rommer alt dette: «At alle hjelper hverandre frem - alle er vinnere, ingen er tapere. Det er det som er så fantastisk å se - jeg tror det er et løp som gjør at mange jenter får selvtillit. Det tror jeg. Du kan være med uansett form. Det viktigste er det sosiale, tror jeg. Ikke nødvendigvis å være så veldig sprek. Det er ikke noen konkurranse sånn sett. Det er morsomt.»
Formålet med Grete Waitz-løpet slik det formuleres av henne selv er «å inspirere kvinner i alle aldrer til lystbetont mosjonering». I spørreskjemaundersøkelsen oppga ca halvparten av deltakerne at de trente regelmessig 1- 2 ganger i uka. Vel så interessant var at 22% (dvs mer enn 10000 kvinner) oppga at de trente spesielt for GWL. Løpet i seg selv er altså en motivasjonsfaktor for trening. Spesielt gjaldt dette de over 26 år. Grete Waitz' egen rolle i dette bør ikke undervurderes. Hennes treningsråd følges av treningsgrupper rundt om i landet, som har deltakelse i GWL som sitt mål.

Vi skal ikke bruke plass på å liste opp den etterhvert godt dokumenterte betydningen av fysisk aktivitet for kvinners helse. To stikkord skulle her være nok: brystkreft og benskjørhet. Men det bør også nevnes at man i samfunnsfagene har blitt mer og mer opptatt av betydningen av mestring (økt selvtillit), opplevelsen av og forholdet til egen kropp. Det å «ta kontroll over sin egen kropp» blir sett på som svært viktig i forhold til kvinners frigjøring.

Vi skal heller ikke forsøke å underslå at det kan forekomme alkohol blant deltakerne. Det er mange deltakere å se rundt restaurantbordene i Frognerparken før løpet, og noen sitter med en kaffe eller en øl. Vi har også observert deltakere med mer kontinentale vaner, som har picnic med ost og rødvin i Frognerparken. Men hvor mange er det egentlig snakk om? Er virkelig omfanget og problemet så stort som det lyder? Informasjonssjef Jon Gangdal i Oslo politidistrikt har som kommentar at dette er svært mediefokusert. Han sier arrangementet forløper helt utmerket. Det representerer overhodet ingen problemer for politiet, hverken selve løpet eller omstendighetene rundt. Han legger til at det er heller mindre bråk i byen enn på en vanlig lørdag, sannsynligvis fordi det er så mange kvinner ute.

Prinsipielt støtter vi synspunkter om at idrett og alkohol ikke hører sammen, men for oss virker alkoholdebatten i kjølvannet av løpet noe ute av proporsjoner. Kan det være slik at gledesutbrudd og kreativ utfoldelse fortolkes som alkoholpåvirket atferd? Kvinner er som gruppe kjent for å være flinkere enn menn til å vise følelser, og dette kommer kanskje ekstra godt til uttrykk i et slikt kvinnearrangement.

Når det gjelder GWL kan vi konstatere at det har utviklet seg på en måte som synes å tiltrekke seg store kvinnegrupper. Det finnes mange mosjonsløp for menn, men vi har aldri sett norske menn løpe i kostymer, velge «frivillig» å gå og synge osv., og vi tror ikke at norske menn ville ha svart at den viktigste årsaken til at de deltok i et mosjonsløp, var fordi det var så morsomt å løpe sammen med andre menn.

Det er grunn til å hevde at GWL har blitt en så stor suksess fordi arrangøren har tillatt en utvikling av løpet på kvinners premisser. Slik sett kan løpet sies å representere en motkultur til «det tradisjonelle mosjonsløp». Vi mener at Grete Waitz-løpet er et viktig «karneval» både for kvinnene selv, for idretten og for samfunnet. Det ryster ved noen tradisjonelle oppfatninger av hva idrett er og hvordan et tradisjonelt idrettsarrangement skal se ut. I et slikt perspektiv kan kanskje Grete Waitz-løpet være med på å forandre idretten selv, slik at den når flere grupper i befolkningen og dermed kommer nærmere realiseringen av målet om «idrett for alle».