Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Warsinskis variasjoner

Det er et belysende sammentreff når Nasjonalgalleriets Kobberstikksamling minnes polsk-norske Ryszard Warsinski (1937- 1996), samtidig som Stenersenmuseet trekker Håkon Arnestad Bjærke fram fra glemselen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Innbyrdes var de høyst ulike, men begge representerte en kunst med rottråder til den sammensatte surrealistiske tradisjonen.

  • Surrealismen gjøres jo ofte synonymt med André Bretons kjente gruppe i 20- 30-åras Paris, men retningen fikk også avleggere i Sentral- og Øst-Europa.
Tøværet etter Krustsjovs oppgjør med Stalin vekket både konstruktivistiske og surrealistiske tendenser fra dvalen i enkelte østlige land, og ga spesielt disse retningene ny grokraft på polsk grunn. I Warszawa-paktens Polen ble det sågar sagt at surrealismen var like selvsagt som katolisismen.

  • Den særegne billedmessige bagasjen som Warsinski brakt med seg hit på begynnelsen av 60-tallet,
ga slik innblikk i og et korrektiv til en annen østeuropeisk kunstsituasjon enn den som ble framstilt i vest, gjennom Den kalde krigens enøyde retorikk. Det gjelder også de konforme produktene som vanligvis ble presentert gjennom Østblokkens offisielle kanaler og statlige utvekslingsavtaler, selv om Warsinski ikke var representant for noe annet enn sitt høyst individuelle kunstnerskap.

  • Likevel synes det uomtvistelig at denne fremmedartede fuglen satte spor etter seg.
Det ansporet også andre kolleger i det norske miljøet til å søke ny næring i surrealismen og dens grenseland; et territorium som syntes mer eller mindre forlatt etter at Håkon A. Bjærke ble nesten borte i provinsen da krigen sluttet. Dit orienterte blant annet Knut Rose, Bjørn-Willy Mortensen og seinere den langt yngre Markus Brendmoe seg.

  • Warsinski hadde ikke bare en annen kulturell ballast enn norske kunstnere, men også en skolering som skilte seg fra den som ble dosert på vårt hjemlige akademi.
Utstillingen - som er basert på posthumt innkjøpte papirarbeider - vitner om et sjeldent solid grunnlag innenfor tegningen, som gjorde ham i stand til å briljere, kombinere, outrere og variere streken med redskaper fra pastell til kulepenn. Med dette utgangspunktet kunne han også gå i dialog med og fabulere over en kunsthistorisk anerekke fra Bosch og Tizian til Bacon, Dubuffet og Hockney.

  • Alt «uttrykker den samme viljen til urenhet», skriver Hans-Jakob Brun i katalogen.
Og direktheten i Warsinskis billedmessige besmittelse gjorde seg utvilsomt sterkest på papir.

Hele Norges coronakart