SKRIVER: Herbjørg Wassmo drømte om å bli bildekunstner, men det viste seg at det var forfatter hun skulle bli og skrivingen har for lengst blitt en nødvendighet. Guro Sibeko begriper ikke hvordan folk kan klare seg uten å skrive. Nå skal de lese sammen under Litteraturfestivalen på Lillehammer. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
SKRIVER: Herbjørg Wassmo drømte om å bli bildekunstner, men det viste seg at det var forfatter hun skulle bli og skrivingen har for lengst blitt en nødvendighet. Guro Sibeko begriper ikke hvordan folk kan klare seg uten å skrive. Nå skal de lese sammen under Litteraturfestivalen på Lillehammer. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Wassmo og Sibeko - med makt over ordene

Lærer og forfatter Guro Sibeko (34) danset gledesdans midt i skoletimen da Norsk Litteraturfestival ringte og inviterte henne til å lese opp sammen med Herbjørg Wassmo (67) under Litteraturfestivalen.

||| - Jeg snakker jo vanligvis ikke i mobiltelefon i timene, men akkurat den dagen gikk jeg og ventet på en annen viktig samtale, begynner Guro Sibeko og fortsetter:

- Da de ringte fra Litteraturfestivalen, gikk jeg ut av klasserommet, men alle elevene fikk med seg at det var en lykkelig beskjed, tvers gjennom den lukkede døra.

 - Jeg ble veldig, veldig glad og måtte danse litt, svinge meg litt der ute på gangen. Så fikk alle elevene en klem, det var samme stasfølelsen som ved barnebursdager med bløtkake og ballonger, en sånn Ja! Ja! Ja!-følelse.

Begeistring
- Heldigvis har jeg ennå barnets begeistring når jeg leser litteratur, og det var leseren Herbjørg som valgte Guro, sier Herbjørg Wassmo.

Sammen med tre andre av Norges mest etablerte forfattere skal hun i ilden foran publikum i Lillehammers Søndre Park torsdag, og da de ble bedt om å velge seg hver sin med-oppleser blant norske og nordiske kollegaer, falt Wassmos valg på Sibeko.

- Jeg syntes debutromanen hennes, «Vingespenn», var veldig spenstig i både språk og vinkling og tenkte at her er det en frisk stemme som forteller noe som jeg kjenner meg igjen i, forklarer hun.

- Guro skriver også ut fra en familiesituasjon, og selv om den på flere måter er ulik min, opererer vi begge med personer som ikke akkurat har A4-bakgrunn og går den ene gata opp og den andre gata ned i en by og forteller om sine sørgelige liv. Da jeg leste den andre romanen hennes, visste jeg at hun var lærer, og tenkte: «Hvordan får den dama tid til å være både lærer og mamma og skrive bøker?» Det brakte meg tilbake til min egen begynnelse som forfatter, da det var ganske heftig å få alt til å fungere. Jeg var også mamma og jobba i skolen, og det gikk ikke når jeg skulle skrive romaner. Jeg måtte ha permisjon.

- Jeg skal ha permisjon neste år, sier Sibeko. - Jeg har verdens fineste jobb, men det er for mye å gjøre sånn som det er nå. Det er nå jeg kan velge å bli forfatter, det er ikke sikkert at jeg kan det om to år. Men jeg elsker lærerjobben min og håper jeg skal være lærer igjen.

Vinger
Herbjørg Wassmo debuterte i 1976 med diktsamlingen «Vingeslag», Guro Sibeko i 2009 med romanen «Vingespenn». Temaet for årets litteraturfestival er «løsrivelse», og tilfeldigheter eller ei: Det går an å se en forbindelse mellom vinger og løsrivelse der flukt, forflytning og frihet kan være stikkord. Opplever den feirede Nordisk Råds prisvinneren/bestselgeren og den fremadstormende nykommeren at valget av forfatteryrket har et element av løsrivelse i seg?

Sibeko: - I så fall handler det kanskje mest om å rive seg løs fra sine egne begrensninger. Jeg skrev den første boka mi da jeg egentlig burde vært på jobb eller egentlig skrevet masteroppgave eller egentlig vært i parken med barnet mitt eller gjort en hel masse andre ting som jeg ikke hadde lyst til å gjøre akkurat da. Hadde det ikke vært for det, tror jeg ikke det hadde blitt noen bok. På en måte var hele skriveprosessen noe jeg gjorde for å slippe unna en hel del andre ting.

Våpen
Wassmo sier seg hellt enig.
- For meg begynte det lenge før jeg hadde ambisjoner om å skrive litteratur. Språket ble tidlig mitt våpen, og jeg har brukt det som mitt eneste våpen hele livet, fra jeg lærte å skrive, sier hun.

- Trengte du det som forsvars- eller angrepsvåpen?

- Jeg trengte begge deler for å få verden til å fungere for meg når jeg mentalt var helt andre steder. Jeg forstod selvfølgelig ikke selv at det var sånn, at det hele tida hadde vært et sånt element av kraft i språket. Når det gjelder «Vingeslag» og «Vingespenn», er det litt gøy at vi har funnet variasjoner over den samme symbolikken - ikke bare dette at du skal dra ut, opp og bort, men at du skal dra langt. Hvis du ikke skulle reise langt, kunne du bare ha gått på beina, men du skal kanskje over havet, gjennom lufta, du skal virkelig forflytte deg mentalt også.

- Er dere fortsatt på vingene i den forstand at dere skriver på nye bøker?

Wassmo: - Ja, og jeg ville ha vært veldig redd om jeg ikke var det. Jeg er nok avhengig av å være i gang med noe nytt før jeg leverer fra meg det som er ferdigskrevet, hvis ikke, mister jeg all selvtillit og blir så alene. For meg er skriving nå en nødvendighet, jeg pleier å si at det er ikke sikkert at jeg skal gi ut så mange flere bøker, men jeg tror jeg kommer til å fortsette med å skrive til jeg slutter å fungere som menneske.

Sibeko: - Sånn har jeg det også. Jeg har kommet ganske langt på en barnebok, den kommer nok våren 2011. Jeg har alltid skrevet, og skjønner ikke folk som kan leve uten å skrive. Jeg skjønner ikke hva de gjør, hvordan de organiserer seg. Den dagen jeg ikke har noe jeg skriver på, tror jeg faktisk at det er over, at det er slutt.