Wassmo på hjemmebane

Herbjørg Wassmo er ikke av dem som rygger tilbake for melodramatiske virkemidler og blomstrende metaforikk. Hennes språklige kreasjoner danner et fargerikt lappeteppe, prangende og påtrengende, et effektmakeri uten sidestykke i moderne norsk prosa.

Dette er både hennes styrke og hennes svakhet som romanforfatter. Det har innbrakt henne lesere i et antall som kan gjøre noen hver misunnelig, og innsatt henne i rollen som norsk litteraturs leading lady i utlandet. Men det har også fått sarte akademiske kritikere her hjemme til å rynke foraktelig på nesen og tale om triviallitteratur og det som verre er.

Og selvsagt er Wassmo en uhemmet lånekunde i den triviallitterære bank. Det er uinteressant i seg selv. Det interessante er hva hun bruker lånene til, hvordan hun lar dem inngå i tekster med et helt annet litterært potensiale enn en ordinær kioskroman.

Man kan ane en dobbelthet i det meste Wassmo har skrevet. På den ene side preges hennes bøker av en forankring i og en trofasthet mot det nordnorske miljøet hun utspringer fra, en tilknytning som ikke bare viser seg ved at hun som ellers legger handlingen til et slikt miljø, men som også kommer til uttrykk som en innforstått solidaritet med dette miljøet.

På den annen side preges bøkene av et dramatiseringsbehov, av å transformere den nordnorske scenen til en universell scene hvor det utspiller seg dramaer på liv og død som krever et annet språk og en annen dramaturgi. Og det er her det triviallitterære kommer inn, tilsatt en touch av monden posering.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Syntese

I «Dinas bok» blandet Wassmo disse kortene med rimelig hell. I «Lykkens sønn» tapte hun dem på gulvet. Her ble svakhetene ved hennes skrivekunst pinlig tydelige. Da hun sendte sitt hjertensbarn, Benjamin, ut i verden, gikk alt over stag. I «Karnas arv» er hun på hjemmebane igjen - i dobbel forstand. Her utstiller hun både sine beste og sine verste sider på en utilslørt måte. Her blander hun sine to kortstokker på behendigste vis. Jeg finner ingen bedre måte å karakterisere boka på enn å betegne den som en syntese av Hamsuns nordlandsromaner og en amerikansk såpeopera - eller rettere sagt et gedigent forsøk på å skape en slik syntese. Og jeg kan allerede fornemme lyden fra de litterære puristers gnissende tenner og de henrykte hvin fra sofakrokene i de tusen hjem.

Å gi seg til å referere handlingen vil være både helligbrøde og forgjeves gjerning. Det ville være som å spa opp en potetåker med teskje. Her skjer så meget, både av smått og stort. Mye kan fortelles på godt 550 sider, og mye blir i sannhet fortalt.

I «Lykkens sønn» sendte forfatteren mange av sine aktører ut i den store verden. I «Karnas arv» lar hun dem i tur og orden vende hjem til Reinsnes og Strandstedet. Førstemann hjem er Benjamin, med en epilepsi-lidende datter. Seinere arriverer Dina i egen høye person. Flere nye personer introduseres, bl.a. oppkomlingen Wilfred som får hjulene til å svinge og innfører den nye tid i beste Hamsun-stil. Men han blir bare for en skitgutt å regne når Dina tropper opp og tar hånd om gründervirksomheten som en slags Holmsen (fra «Segelfoss by»).

Lidenskap

Wassmo har flere ganger tidligere vist hvor dyktig hun er til å beskrive et nordnorsk kystmiljø. Her er hun en velbefaren guide - også når hun går tilbake i historien, slik som her. Hvorvidt alle historiske detaljer er korrekte, har jeg ikke kompetanse til å dømme om, men det virker troverdig - især når det gjelder beskrivelsen av dagliglivets mangehånde gjøremål. Og replikkrealismen bygger opp under dette. Som miljøskildrer viser Wassmo seg fra sin beste side her.

Men Wassmo var ikke Wassmo hvis hun nøyde seg med det. Tragiske og dramatiske ting skjer selvsagt overalt og til alle tider. Mennesker hjemsøkes av uimotståelig lidenskap og plages til døde og drap av utroskap, sjalusi og fornedrelse. Menn slår kvinner halvt i hjel, og mennesker brenner inne. Osv. osv. Og ingen forfatter skal klandres for at han/hun fråtser i den slags ulykker. I så fall ville det ikke være så mye igjen av verdenslitteraturen å rose.

Men det kan bli for mye av alt. I «Karnas arv» nekter Wassmo seg intet, heller ikke når det gjelder melodramatiske virkemidler. Og sannhetens time slår for alle aktørene til slutt. Alt det fordekte og hemmeligholdte kommer for en dag. Kortene legges på bordet etter at vi i måpende og motvillig beundring har vært vitne til hvor behendig forfatteren har latt dem svirre i lufta. Om den estetiske kabalen går opp, er en annen sak. I det store spill om publikums gunst, spiller det uansett en underordnet rolle. At Wassmo nå med brask og bram vender tilbake til bestselgerlistene igjen er jeg nemlig ikke et sekund i tvil om.

Herbgjørg Wassmo:
«Karnas Arv»
558&npbr;s. Kr&nsbr;298