Wassmo på nye veier

Herbjørg Wassmo pakket bilen full og reiste ut i Europa. Hun kom hjem med en roman ulik alt hun har skrevet før.

- Leserne ser nok bedre at jeg fornyer meg enn jeg gjør sjøl. Men jeg ser det, jeg også. Jeg må ha det strevsomt, gøy og spennende når jeg skriver. Jeg må utfordre meg sjøl, og jeg kan ikke skrive den samme historien flere ganger, sier Herbjørg Wassmo.

Reise gjennom Europa

I «Flukten fra Frank» stjeler den ikke videre suksessrike forfatteren Sanne fire millioner kroner fra sin gifte elsker. Hun tar med seg pc og notatbøker og legger ut på veien gjennom Europa. Sammen med mystiske Frida besøker hun en rekke land.

Herbjørg Wassmo tok også med seg pc og notatbøker og la ut på veien gjennom Europa. Sammen med mannen Bjørn bodde hun tre og en halv måned i Berlin, og fire og en halv i Sitges, ved Barcelona. Alle stedene hun skriver om i boka har hun besøkt.

- Det var en befrielse å komme hjemmefra. Det var befriende å se mitt liv og dette landet i et annet perspektiv. Det lærte jeg mye av. Jeg ble modigere. Jeg utfordret min engstelse. Til slutt gjorde det meg ingenting ikke å vite hvor vi skulle sove neste natt, forteller Wassmo.

- Alle de tingene som vi tror er så viktige... Da jeg reiste oppdaget jeg at det ikke er slik. De betyr ingenting. Så lenge jeg hadde kopi av manuset mitt på diskett, følte jeg meg trygg. Jeg bar den på meg. Det gjør jeg alltid, forresten. Jeg er et engstelig menneske. Jeg tror på katastrofer. Men jeg har oppdaget at redselen for dem forsvinner hvis jeg gjør noe for å møte den.

- Et sted i boka skriver du om skriving og bekymring. Frida sier at det er to forskjellige ting. Sanne svarer at det er hun slett ikke sikker på. Hun er et forknytt menneske. Men også Sanne blir modigere av å reise?

- Ja, det måtte hun. Hun har brukt hele livet på å bygge opp sin egen identitet. Hun føler skam over sin herkomst, eller, rettere sagt, sin mangel på herkomst. Hun er vokst opp på barnehjem og vet ikke hvem hun er. Frida utfordrer henne. Ingen av oss visste hvor dominerende Frida skulle bli!

Frihet og fengsel

- Min opprinnelige idé var at jeg ville utforske forholdet mellom en forfatter og en romanfigur. Det både Sanne og jeg prøver å finne ut, er hvor mye vi har å si ovenfor hovedpersonene våre. Er det vi som finner på? Eller er vi bare noen tufser som sitter der og skriver ned det de forteller oss? Det er jo jeg som bestemmer over det jeg skriver. Eller? Det føles ikke alltid slik.

- Hvilken av alle romanfigurene du har skrevet om er viktigst for deg?

- Den jeg holder på med. Alltid. De jeg er ferdige med, er det ikke noe å gjøre med. De er sendt ut i verden for å klare seg sjøl. De dumhetene jeg har gjort i oppdragelsen av dem må bare være. I denne bransjen er det nå og framover som teller. Å hvile på laurbær må være det tristeste som fins.

Forfatteryrket finnes ikke trist, mener Wassmo.

- Jeg gjør det jeg vil gjøre. Jeg kan ikke en gang si at det er det eneste jeg kan, for det ville ikke vært sant. Jeg kan mye annet, og noe er jeg riktig flink til!

- Når bestemte du deg? Når visste du at det var dette du ville gjøre?

- Jeg måtte rydde en del urealistiske drømmer ut av hodet først. Jeg drømte om å bli ballettdanser, jeg drømte om å bli billedkunstner. Men det var helt urealistisk. Jeg var godt voksen og hadde skaffet meg en utdannelse før jeg begynte å få ambisjoner om å gi ut det jeg skrev. For jeg skrev jo hele tida.

- Både du og Sanne opplever forfatteryrkets paradoks. Det er et fritt yrke, men det er også et yrke som fanger?

- Det er det. Man skal leve imellom, men forfatteryrket fortrenger vennskap, det fortrenger familie. Det er en velsignelse, fordi det er selvvalgt, men det er et yrke man må lære seg å leve med.

Å bli lest

- Jeg tar med yrket mitt i senga, i drømmene mine om natta. Det er en tvang, en selvpålagt tvang, men den er ikke til å spøke med. Jeg tar som en selvfølge at alt fungerer, at hodet fungerer, at legemet fungerer. Det er jo ingen selvfølge, slik er det ikke bestandig! Men det er forskjeller mellom meg og Sanne. Det hun opplever, at ingen ser bøkene hennes, har jeg sluppet. Jeg er et heldigere menneske.

- Men heller ikke det å bli sett er uproblematisk. «Det virket som om de var redde for at noen skulle tro at de skrev dårlige bøker fordi de solgte så godt», skriver du et sted.

- Det er en reell virkelighetsoppfatning. Hos mange. Jeg er ikke med på den, jeg aksepterer ikke at man blir en annenrangs forfatter av å selge bøker. Jeg er glad jeg har lesere. Det er veldig norsk, det der. Noen skal man jo ha å rive ned fra pidestallen. Man skal bare ikke tro at noe er gratis. Ingenting er gratis. Ikke kjærlighet, ikke suksess, sier forfatteren.

Stryker og sletter

Herbjørg Wassmo bruker rundt tre år på hver roman. Men de bøker leserne til slutt får lese, er noen ganske andre enn dem hun opprinnelig har skrevet.

Hun er kjent som en forfatter av den typen som skriver mye, men sletter mer.

- Da du skrev «Dinas Bok», sa du at du hadde strøket omtrent halvparten. Hvor mye har gått med denne gang?

- Jeg har strøket mange reiseskildringer. Mange morsomme og slemme reiseskildringer, sier hun.

- De dukker kanskje opp senere?

- Nei, de er borte. Jeg er ganske rå. Det er mulig jeg kan skrive gode setninger, endog litterære. Men det jeg gjør aller best er å stryke. Når jeg kommer i siget er jeg helt ustoppelig!

NY WASSMO: Herbjørg Wassmo fornyer seg igjen, i «Flukten fra Frank». Romanen kommer i november og tar leseren, fortelleren og forfatteren ut i Europa.