Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Wassmos siste stikk

Herbjørg Wassmo er ansvarlig for et stort kvinnegalleri. Nå ekspanderer hun sitt univers med Dorte, som drevet av håpløshet og dårlige fremtidsutsikter drar fra Litauen til Norden – for å ende opp som slave.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Anmeldelsen av boka

    – Ho e slave. Ho e ikkje ei hore, sier Herbjørg Wassmo om sin nye romankarakter.
    Wassmo ser at hun har beveget seg over i et samfunnspolitisk landskap med «Et glass melk, takk». Og at det stikker litt å lese den nye romanen hennes, er sikkert. Den beskriver et grusomt stykke menneskesvik – i vår egen tid.

    – At vi i våre dager kan sitte og se på at det foregår menneskehandel og slaveri, det er ikke til å tro, sier forfatteren til NTB.

    Det var imidlertid ikke et ønske om å skape debatt – og skrive ei bok som vekker politisk engasjement – som satte Wassmo på sporet av Dorte.

    – Nei, det var Dorte selv. Jeg bare så henne for meg, ei ung jente med hevet hode, som ikke kunne snakke særlig godt norsk. Det var utgangspunktet. Da jeg skjønte hvor dette bar, at dette skulle handle om menneskehandel, ble det nesten for mye for meg. Det er skammelig å si, men jeg ville trekke hele boka. Men jeg var jo blitt ansvarlig for å skrive Dortes historie og gjøre meg ferdig med den.


    Ble rasende


    For riktig å få tak på temaet menneskehandel, begynte Herbjørg Wassmo å følge rettssaker på Tinghuset. Hun leste også det hun kunne komme over om emnet.

    – Jeg fikk dessverre bekreftet at virkeligheten er mye verre enn fiksjonen. En stund kunne jeg ikke skrive. Det var så mye å ta inn over seg, og det jeg holder på med, vel, det er jo bare fiksjon. Ofte ble jeg fysisk dårlig og jeg sluttet å spise etter å ha hørt unge jenter vitne – med overgriperne sine sittende i salen.

    – Vi kan ikke bare trekker på skuldrene av avisskriverier – og la det skje, tilføyer Wassmo, og forteller om det stigende raseriet som vokste i henne etter hvert som omfanget av den moderne tids slavehandel åpnet seg opp for henne.

    – Jeg måtte bearbeide mine egne reaksjoner før jeg klarte å skrive videre. For å skrive en roman, må du ha en viss distanse til stoffet.


    Helvete


    I sin roman introduseres vi ganske enkelt for et helvete på jord. Vi følger Dorte, ei vanlig jente med beskjedne drømmer, på en reise til Norden.

    For når moren ikke har til husleie, og håpløsheten stadig tegner mørkere skygger i krokene, ser hun ingen annen vei enn å ta imot tilbudet om kaféjobb i Stockholm. Dorte blir fortalt at man på en måned kan tjene en hel litauisk årslønn der.

    – Hun vil gjøre sin mor stolt, hun vil tjene penger. Hun er naiv, 15 år og så modig.
    Wassmo skutter seg, og vi spør:

    – Har du sett Lukas Moodyssons «Lilja 4ever»?

    – Det har jeg. Men jeg måtte skrive ferdig boka først, ville ikke la den virke inn på «Et glass melk, takk».


    Total ensomhet


    Det er en stor roman Wassmo har skrevet. Men hun har begått enda en roman uten det nordnorske samfunnet som bakteppe, et samfunn hun kjenner og som har vært så sterkt til stede i mange av hennes suksessbøker.

    – Jeg verken skal eller vil rømme fra mine røtter, men som forfatter søker jeg nye landskap. Jeg besøkte Litauen i forbindelse med min nye roman, for å oppleve menneskene og naturen. Som forfatter trenger jeg å fornye meg, utfordre meg selv.

    – Vil du si at «Et glass melk, takk» er en feministisk bok?

    – Nei, det er en bok for usentimentale menn. Feminisme trenger vi som en støtdemper mot samfunnets båssetting av individer. Og jeg omtaler meg gjerne som feminist, arven fra 70-tallet har blant annet gjort at jeg tør å skrive romaner og være den jeg er. Men jeg tenker ikke på «Et glass melk takk» som en feministbok. Det er ei bok som dypest sett handler om total ensomhet. Om det å være alene fysisk og psykisk mellom vegger og i sitt eget hode.


    Tilbake i Tora-land


    – Undertrykkelse og overgrep mot mennesker er noe vi alltid må kjempe imot, det være seg mot kvinner eller menn, sier Wassmo.

    – Til slutt Wassmo, synes du Tora, Dina og Dorte har noe felles?

    – De er utrolig forskjellige. Men jeg forstår sammenligningene med Tora.

    – Men der Tora ble født inn i en verden av overgrep og mobbing, har Dorte rukket å bli 15 år før hun opplever noe av verdens ondskap. Dorte er derfor svært naiv, og så har hun denne stoltheten og verdigheten ved seg, som ingen kan ta fra henne, sier Herbjørg Wassmo avslutningsvis.

    (NTB-Veronica Karlsen)

    Les også:
  • Anmeldelsen av boka
  • Flere bokanmeldelser
  • Les Dagbladet.no/litteratur
VIRKELIGHETEN VERRE ENN FIKSJONEN: - Da jeg skjønte hvor dette bar, at dette skulle handle om menneskehandel, ble det nesten for mye for meg, forteller Herbjørg Wassmo. Foto: STEINAR BUHOLM
VIRKELIGHETEN VERRE ENN FIKSJONEN: - Da jeg skjønte hvor dette bar, at dette skulle handle om menneskehandel, ble det nesten for mye for meg, forteller Herbjørg Wassmo. Foto: STEINAR BUHOLM Vis mer