Waters trår vannet

Kanskje har tida innhentet kultregissøren John Waters, og kanskje har vi sett for mange gå i hans satiriske fotspor de siste åra. I «Pecker» er han i alle fall en blek skygge av sitt gamle, elleville jeg.

Filmen om den unge Baltimore-fotografen som over natta blir yndlingen til New Yorks samlede kunstelite, har riktignok sine øyeblikk, men den er først og fremst ganske forutsigbar. Noe er galt, når knappe halvannen time virker lenge.

Waters, som delte ut luktekort til publikum på «Polyester»-visningene og økte sitt ry med «Hairspray» og «Cry-Baby,» vant tilhengere ved å kombinere satire og vulgariteter på forfriskende vis. Han overrasket. Det gjør han ikke her.

Edward Furlong har tittelrollen, en ung mann som jobber på kafé og lever for bildene han tar - samtlige av et mangslungent persongalleri av venner og familie i et slitent strøk. Lykken er gjort, når en snobbete gallerieier fra Manhattan ser dem, for fiffen elsker å gasse seg i slum.

Karikeringen av dette jåleriet er presis nok. Den er bare blitt så forferdelig velkjent, en ingrediens i utallige filmer. Like forslitt er det skeive blikk på arbeiderklassens små særegenheter. Waters får lite nytt ut av harselasen. Han får heller ikke nok ut av Furlong, som løper rundt med et naivt uttrykk i fjeset, eller Christina Ricci - hun har rollen som Peckers kjæreste.

Først og fremst mangler snert, brodd og befriende humor i et manus med relativt velkjent innhold.