Watt i knollen

FREDAGs journalist tar et oppgjør med de som synes strøm er det viktigste vi kan bry oss om.

SORRY, greier ikke å mobilisere et gram av sympati for forfrosne gamlinger som står fram i OBOS-leiligheter innrullet i ulltepper med rød nesetipp, blanke øyne, en gul strømregning i høyrehånda og kuldedøden i forværelset.

Bryr meg ikke. Til det er jeg for empatisk. Når jeg ser verden under ett og skal fordele min medfølelse, så er kvoten tom før jeg får øye på den blåfrosne pensjonisten på Otta.

VI NORDMENN er et kynisk folkeslag. Vi er smålige, griske og egoistiske. Verden står på kanten av krig, sultkatastrofe og aids-epidemi, men hjemme på berget har vi viktigere saker å brenne for: Strømprisen har rundet 100 øre kilowatt-timen. På en skole jeg gikk på en gang, lærte jeg at det man gir oppmerksomhet vokser. Det synes jeg var en fin ting å si. Nå er det mest trist. For etter å ha nådd midten på årets andre måned, er det strømprisen som vekker det nasjonale engasjementet.

Vi sender leserinnlegg til lokal- og riksavisene.

Vi poster hatbrev til energiministeren.

Vi starter foreninger for lavere strømpriser.

Vi tipser media om bestefars kalde leilighet.

FOR HVA BETYR vel en krig mot Irak hvis en harry firebarnsfamilie fra Toten må spare på strømmen?

Det som gjør meg aller mest forbanna, er at folk tror jeg er en av dem, strømnerdene. At jeg bryr meg om strømpriser, at jeg synes det er viktig. At jeg ligger våken om natta av frykt for neste strømavlesningsdag. Strømregningen er en regning som alle andre, den er ikke et menneske, den er ikke en sykdom. Herregud, det er strømregningen. Og rundt oss faller verden sammen.

MEN RETT skal være rett. Det blåser en idealistisk vind over ungdommen her hjemme. I morgen på Youngstorget klokken 14.00, og på 37 andre steder rundt om i landet, håper jeg sms-generasjonen vil redde ansiktet til en kynisk nasjon og demonstrere mot krig i Irak. Og bevise at vi unge faktisk har lært noe om menneskeverd av å backpacke oss jorda rundt. Hvis det blir for kaldt foran radiatoren for strømsparene, må de gjerne rive den fastfrosne rumpa si opp av stuegulvet og finne varmen tett i tett sammen med oss andre.

Om ikke annet så varmer dere i hvert fall hjertet mitt. Artikkelforfatteren er journalist i Dagbladet Fredag