We love them, yeah, yeah, yeah!

The Beatles' «1» er verdens mest solgte plate i 2000, 30 år etter at bandet avsluttet karrieren. Dagbladets Terje Mosnes forteller her om sin reise i tidsmaskinen «1».

Alle som noensinne har tråkket tre kvarter sammenhengende på en ergometersykkel vet hvor inn i helvete kjedelig ei sånn økt kan være.

Du skal ha et usedvanlig rikt indre liv for å slippe fra denne moderne botsøvelsen uten å kjede deg halvt i hjel. Musikk i øretelefoner hjelper, men bare litt.

Vanligvis.

  • Denne desemberkveldens utvalgte sykkel-CD er ny og rød.
Det eneste som står på den, er et tjukt, gult ettall og den kjente Beatles-logoen med bunnen av T-en trukket ned. Dette er «1» - de 27 singlene som nådde førsteplass på hitlistene i England og/eller USA mellom 1963 og 1970, lyddoktorert og kronologisk ordnet. Gammalt nytt, små forventninger, men det får stå sin prøve. Trekk pusten, tråkk i vei og håp det beste.

Munnspill og dump rytme, «Love, love me doooo...», så stanser tida og blir stående stille i 79 minutter og 10 sekunder.

  • Hvilket monster av en CD!
Hvilket band! Hvilken dokumentering av en periode der alle begreper om popmusikk ble snudd opp ned! Hvilken «trip» i en tidsmaskin med vidåpne vinduer til en tid og en verden der ordet «ungdomskultur» ble oppfunnet for å dekke noe som den gang fortonte seg som en eneste lang, kaotisk internasjonal happening, men som i ettertid antar konturene av en samfunnsomveltning!

Mellom den enkle, pubertale «Love Me Do» og den sofistikerte, symfonisk hymneaktige «The Long and Winding Road» ligger det komprimerte lyd-sporet til etterkrigsgenerasjonens «coming of age». Komprimert, fordi mange flere enn The Beatles bidro, og The Beatles selv med mye, mye mer enn disse listetopperne, men likevel: På «1» finnes selve essensen.

Det er knapt til å tro.

  • De fire første singlene, «Love Me Do», «From Me To You», «She Loves You» og «I Want To Hold Your Hand» er pur tenåringspop, bristeferdig av våknende hormoner og drømmen om «henne».
Det trygles og argumenteres, taktfast og lekent i et lydbilde som er nytt, vitalt, medrivende og ungt. Jo da, visst kan påvirkningen fra svart amerikansk popmusikk høres, men målt mot det vanlige Radio Lux-gnellet var disse to-minutter-pluss-utladningene som prøvesprenginger i forhold til kork-pistoler da de utkom. «I wanna hold your haaaand...» - dans, dans, dans og håp på en hyrdestund når lysene slokkes... og kanskje litt mer.

  • Med «Can't Buy Me Love» er noe forandret.
En av tilværelsens realiteter er i ferd med å trenge seg på, drømmen er på vikende front: Kjærligheten kan ikke kjøpes, og en streng av kynisme har fortrengt ubekymretheten. «A Hard Day's Night» plukker opp tråden, livet er hardt og belønningen er noe du må gjøre deg fortjent til. Men når den først kommer... «you know I feel all right»! Rytmesporet er annerledes, nådeløst hamrende på alle fire taktslagene og krydret med et ekko som roper «hektisk, hektisk...» for hektisk? Gitar-introen på «I Feel Fine» forsterker stemningsskiftet, her gjelder det å ta vare på det man har. «Eight Days A Week» er en kjapp tilbakevending til gutt-elsker-pike-temaet, men med dette sporet er uskylden borte fra The Beatles' sanger, og den vender aldri tilbake.

  • 1965: Tung og truende kommer «Ticket To Ride», og her er ikke kjærligheten lykkelig og full av fagre løfter.
Dansen er over, og i den påfølgende «Help!» er erkjennelsen klar: «and now my life has changed in oh, so many ways/my independence seems to vanish in a haze». Selv om vi skal være varsomme med å lese tekstene som bokstavelige beskrivelser av Beatles-medlemmenes hverdager, er det umulig å ikke tolke «Help!» som et signal. Det synges om tapt ungdom, og Paul McCartneys stillferdige «Yesterday» faller på plass i dette bildet, i tillegg til å vise at tre-gitarer-og-trommer-formelen snart er historie. Den påfølgende «Day Tripper», nok en sang der kjærlighetsillusjonen smadres, er riktig nok enkel i det instrumentale snittet, men på den neste, den snusfornuftig argumenterende «We Can Work It Out» er utvidelsen et faktum med harmonium-lyden som bærende. Og på «Paperback Writer» - en hilsen til journalistene? - trer bass og vokalharmonier fram på en ny måte. The Beatles, med producer George Martin som praktisk lydfikser, er nå et studioband, klar til å utforske elektronikkens nyåpnede muligheter.

  • I «Yellow Submarine», Ringos to minutter og 38 sekunder i begivenhetens absolutte sentrum, bringer radioteatrets lydkulisser og den psykedeliske eventyrfortellingen inn i popmusikken.
Mini-novellen «Eleanor Rigby» plukker opp stryker-tråden fra «Yesterday» og kjører teksten fram i første rekke. «Penny Lane» utvider lydbildet med barokktrompet og blåsere, og i 1967s «All You Need Is Love» krystalliserer The Beatles hele hippietidas universelle kjærlighetsfilosofi i en eneste, lang hymne. Kjærlighet og syre - at noen takter «she loves you, yeah, yeah, yeah» sniker seg inn helt mot slutten, understreker avstanden til 1963 mer enn den knytter an.

  • Egentlig slutter det med «All You Need Is Love».
Samlet er de resterende nummer 1-singlene «Hello Goodbye», «Lady Madonna», «Hey Jude», «Get Back», «The Ballad of John and Yoko», «Something», «Come Together», «Let It Be» og «The Long and Winding Road» fullkomne eksempler på både hvordan The Beatles, kollektivt og individuelt, utviklet og utvidet popmusikken, og ikke minst er låter som «The Ballad of John and Yoko» og «Let It Be» sterke tidsbilder fra de siste 60-åras sosiale og åndelige tildragelser, men likevel: Den store magien bor i de tidligere singlene.

  • Det sies ofte at The Beatles var det viktigste som hendte musikken i det 20. århundret.
Det er svære ord, men i begeistringsrusen etter «1» er det fristende å erklære seg enig.

Likevel: «Det viktigste» er en drøy munnfull. Vi snakker om et århundre som ga oss Stravinskij, Ravel og Bartsk, Armstrong, Ellington og Miles Davis, Stockhausen og Cage, Elvis og Dylan og noen til, og målestokken for «viktighet» er i beste fall uklar.

Men at The Beatles satte ett av de mest skinnende og slitesterke avtrykkene på hundreåret, langt ut over den musikalske dimensjonen, er udiskutabelt. Og måten de gjorde det på, i en periode der popmusikken ble selve bærebølgen for den første virkelig internasjonale ungdomskulturen, er unik. Julesalget verden over av «1» og den monumentale boka, «Beatles-antologien», og ikke minst CD-en og bokas popularitet som bedriftsgaver i år, viser at millioner tar med seg The Fab Four inn i sin alderdom, og det skyldes ikke bare nostalgi. The Beatles var de beste for de fleste - rett og slett. We still love them, yeah, yeah, yeah.