Webers lov

Utdrag fra boka

Nesten sort. Gardinene som blafrer i trekken fra vinduet. Isrosene på utsiden av vinduet. Gradestokken. Og inne i stuen - fars skritt. Det blåser ute. Og det sner. I sprekken mellom gardinene ser jeg sneen som hvirvler der ute. Lander på ruten og smelter.

Han er inne i stuen. Han ordner med kaminen, banker løs asken. Det piper i hengslene, og jeg vet hvordan flammene snart stanger mot de små vinduene og vil ut. Nå banker han på barometeret. Pakker dynen rundt meg. Vi er på åpent hav. Grått. Dypblått. Himmelen renner ned i havet. Tauverk. Tre som knirker. Sengen er en skonnert og alle mann er på dekk, årvåkne, skuta skyter gjennom de tunge dønningene, snart får vi land i sikte.

Så kommer hun. Havdronningen. Stiger opp. Men jeg er ikke redd. Jeg har nesen rett under dynekanten. Puster varmt. Far pakker dynen bedre rundt meg. Så lar han døren stå på gløtt. Slukker lyset her inne. Han snakker med noen. Eller kanskje med seg selv. Han gjør gjerne det. Mumler. Er han sinna? Nå kan jeg høre vinden mot veggen. Folder hendene foran meg på puten. Det går i en dør. Sovnet jeg? Jeg vet ikke. Men det er så stille. Hører ikke vinden lenger. Jeg står på terskelen til stuen, men stuen er tom. Hvor er du hen? Jeg lister meg inn på kjøkkenet. Tilbake i stuen, kikker under sofaen. Far? Døren slår. Den er ikke helt lukket. Håndtaket er kaldt. Gjennom dørsprekken har sneen lurt seg inn på stuegulvet og smeltet. En liten dam. Jeg åpner døren og ser snefnuggene danse rundt utelampen. Det er nesten helt mørkt nå. Jeg ser ham der nede. Ute på isen. Han har lykten med seg. Går mot råken. Sort. Stor. Farlig. Og lykten som forsvinner i dette sorte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da far stanset bilen midt på Vrengen bro, visste han at det var slutten som ventet på den andre siden. Han tente seg en røyk. Tenkte at øya lignet en hvilende knyttneve, nede i vannet, kaldt, sort. Han så en slepebåt uten slep på vei utover i kvelden og hørte stålet i den gamle hengebroen klage i vinden. Klokken var fem over ni da han tok et siste drag av sigaretten og slapp den utfor rekkverket, fulgte den med øynene der den traff en stålbjelke, gnistene spredte seg og forsvant i mørket. Far var ved målet. Alle linjer førte hit. Til slutten. Herfra skulle alt sammen gjenoppstå.

Veiene utover øya bukter seg som slitne syltestrikker. Østre og Vestre vei. Far kjørte Vestre. På radioen spilte de evergreens. I speilet hadde han solen på vei ned over Nøtterø. Ved Svelvik camping så han fyrlykten over på Vakersholmen, som en sjakkbrikke noen hadde glemt igjen i vannkanten.

Klokken nærmet seg halv ti, så bensinstasjonen i sentrum var stengt. Far bannet, kjente etter i lommene, fant fem sigaretter og bestemte seg for å forsøke å klare seg til dagen etter. Kanskje han kunne banke på hos en nabo. Kanskje han traff noen.

Veien var humpete ned til vannet. Han parkerte bilen. Far fulgte stien nedover mot vannet, og der lå det gamle sommerhuset. Det hadde vært i familien i tre generasjoner, men det var første gang han var her utenfor sesongen. Nøklene lå under brønnlemmen som avtalt.

Han hørte brenningene, men kunne ikke se vannet. Langt der ute kunne han skimte et skip med mange lys, danskebåten kanskje?

Nøkkelen satte seg fast i låsen. Far vred forsiktig til venstre og høyre, han kunne kjenne at det var like før nøkkelen fikk tak. Det var to nøkler på knippet, kanskje han hadde satt i feil nøkkel? Han vred og lirket i begge retninger mens han trakk og dyttet forsiktig på døren, og nøkkelen var fremdeles umulig å få ut. Det var sent, og det var mørkt og kaldt. Så far hentet en sten og knuste et av vinduene i døren. Nå fikk han hånden innenfor, og heldigvis var det en god, gammeldags vrimekanisme på innsiden. Døren gled opp, og nå løsnet nøkkelen også. Han fikk skaffe noe glass og kitt i morgen.

I stuen fikk han tent en parafinlampe. Vannet var i orden. En dør i gangen oppe i andre etasje sto og slo. Vinden blåste rett inn gjennom en knust rute i et av soveromsvinduene. Det var ikke verre enn at han bestemte seg for å gjøre noe med det dagen etter, det også. På kjøkkenet sto en radio. Han skrudde den på. Slutten på evergreens-programmet før nyhetene og værmelding. Det skulle løye i løpet av natten. Han åpnet en flaske vin, og da han kom seg i seng og var full, drømte han om reven. Den var i rommet og han ville fange den. Så løp den fra ham. Ut av døren. Inn i skogen.

Fra svabergene bak huset kunne far se helt ut til Færder fyr. På en klar dag, skyfri himmel, vindstille, smeltet vannet sammen med himmelen der ute. Luften speilte seg over de varme svabergene. En stripe vred seg gjennom stenmassene og vendte nordover. Far visste at den stripen var et mikrosekund i historien, noen millioner år, kanskje, og så tenkte han at den stripen fant man igjen i Oslo også. Der hjemme. Nå var han her. Far kjente streif av bakrus. Litt feiring, bare. Nå var han her. Luften virket klarere. Skyene som beveget seg over himmelen. Vinden som rusket i buskene. Hvordan var den igjen, Beauforts vindskala? Var dette liten bris? Far tenkte at han måtte skaffe seg en vimpel. Noe med at når vimpelen sto rett ut, var det liten kuling?

Han var her nede nå, og det var som om han hadde lagt noe igjen der inne på fastlandet. Her kunne man stå med solen i ryggen, skue utover i det store intet og kjenne kloden rotere. Utsyn, det var det han hadde nå.

Det lå noen på svaberget der ute. En kvinne? Far myste mot den lave høstsolen. Det var varmt. Varmt som midt på sommeren. Han så på klokken. Halv fire. Huden som lyste opp der ute. Han gikk for å hente kikkerten. Jo. Det var en kvinne. Hun lå på magen. Hendene som pute under hodet. Gjennom 7 x 50 kunne han se håret hennes bevege seg i vinden. Kikkerten var ikke kraftig nok. Hun kunne være femten. Eller femti. Hun var naken. Og det slo far hvordan formene hennes speilte svaberget.

Så orket han ikke å holde kikkerten foran øynene lenger. En naken kvinne i havgapet. Nydelig. Det var det han tenkte. Ett ord. Nydelig. Og han så seg selv stige opp av Havet, tang i håret, kanskje, en sjøstjerne festet til brystkassen, stige opp, legge seg over henne som en annen Poseidon, uten et ord. Ild og vann. Kanskje. Far måtte smile. Ild og vann. Han kom til å tenke på Ninni.

Det hadde gått tre dager da far møtte frem på kommunekontoret i sentrum. På veien til kontoret kjøpte han noen pastiller. Far hadde hodepine. Rødvin må trappes ned. Varsomt. Ikke i en håndvending. Han presenterte seg, fortalte at han var arkitekten som Riksantikvaren hadde sendt nedover, og at han allerede hadde sett flere hus som måtte være bevaringsverdige. Når det gjaldt arealer til næringsvirksomhet, var han usikker.

Mannen i teknisk etat smilte og lyttet, og da far var ferdig, fortalte han at far nok var i kontakt med feil person. Høflig viste han veien til et lite kontor i den andre enden av korridoren, nikket kort og forsvant. Far mumlet takk for hjelpen og banket på. Under dørskiltet hadde noen klistret et merke. Kystkulturåret - 1964.

Kontoret var lyst og moderne. En kvinne i førtiårsalderen med røde krøller var akkurat i ferd med å forlate rommet. Hun nikket et smil til far, som nikket tilbake og nærmet seg skranken hvor en mann i grå dress og smalt slips voktet telefon og papirer.

Far gjentok reglen med Riksantikvaren, og mannen, som het Tangen, lyste begeistret opp, holdt et kort og intenst foredrag om gamle skipperhus og slo også et slag for moderne arkitektur som replikker, nærmest en kontrasterende dialog med den gamle bygningsmassen. Far var aldri spesielt entusiastisk for akkurat ordet bygningsmasse, men klok av skade lot han temaet ligge, nikket i stedet begeistret til det som ble fortalt mens han fulgte mannens blikk.

Tangen fortalte kort hvordan Kystkulturåret hadde artet seg så langt på planleggingsstadiet. Neste vår brakte det løs, som han sa, ja, nå gjaldt det å ikke glemme bygningsmassen, og nå syntes far det var på tide å nedkjempe uttrykket. Han sa rett ut at det var et forferdelig ord som ikke var egnet til å fremkalle annet enn assosiasjoner over temaet revne bygninger, gravemaskiner og fyllmasse. Tangen ble perpleks, men tok seg fort inn og sa at her skulle de nok få høy temperatur, ja, var det noe de trengte på Tjøme akkurat nå, så var det temperatur, jada, sa Tangen og la til at han ikke snakket om været, og i tillegg noe om takhøyde.

Far var fornøyd. Han hadde fått en liten pult og en Scribona skrivemaskin, en telefon med både intern og ekstern linje og en pappeske full av papirer og rapporter om kommunen. På esken hadde noen skrevet Husmannen, og far tenkte at det ikke var så aller verst til ufrivillig humor å være.

Noen timer senere stanset han utenfor H. Ellefsens Eftf., hvor han handlet hermetikk, endel flasker øl, to brød, stearinlys og aviser. Ulikt ham tok han vare på kvitteringen. Han noterte seg at kvinnen bak disken virket snerpete, og han tenkte at kunne han unngå det, ville han ikke handle der flere ganger.

Så kjørte far opp mot sentrum igjen, stanset ved bensinstasjonen hvor en svært tykk gutt med rødt hår betjente pumpene. Far var inne for å betale, og der så han kvinnen fra kommunekontoret. Hun møtte blikket hans, men far syntes det var umulig å vite om hun kjente ham igjen. Hun var liksom på et helt annet sted, virket litt distré vennlig. Far smilte til henne idet hun forsvant ut av døren og løp mot bussen.

Da det hadde gått fire dager, ringte far hjem.

- Ja, jeg er kommet i orden.

- Sånn noenlunde.

- Nei, ikke noe særlig.

- Trøtte typer. Du skulle sett han som heter Tangen.

- Når? Ja, kunne dere ikke komme en tur om noen uker?

- Blåser, ja? Kuling hele tiden.

- Ja, hvordan har de det? Sover Halvdan om natten?

- Klart han har spurt etter meg, skulle bare mangle, jeg er faren hans!

- Jada, jeg vet det.

- Ja, jeg skulle akkurat til … Og hvordan er det med Tage? Er han like mutt?

- Du er flink!

- Ja, jeg føler at dette var riktig. Jeg får tenkt. Det er akkurat som å kalibrere hjernen, tror jeg. Du vet, man kan fordøye inntrykkene bedre. Jeg føler at jeg går litt rundt meg selv, men at jeg kan komme i gang med noe igjen, jobben er jo mest å rusle rundt og tenke, så jeg føler at jeg får tid til meg selv, og det er jo viktig. Jeg tenker mye på det jeg snakket om tidligere, det med den japanske minimalismen, det er noe der, det er jeg sikker på. Men jeg trenger tid. Kjenner meg friskere enn på lenge. Men tid. Jeg trenger tid.

- Ja, jeg skal få overført noe. Hvor mye trenger du?

Da han lå med henne første gangen, visste han ikke hva hun het eller hvor hun bodde. Han visste bare at hun jobbet i kommunen, i samme bygning, og at håret hennes var rødt. Men han visste at dette var kjærlighet, at det måtte være en mening med det, at det umulig kunne være tilfeldig at to sjeler møtes på den måten, at ingen egentlig har lov til å fornekte kjærligheten, at det finnes tvillingsjeler, at mennesket søker den andre for å bli hel, at forelskelsen har metafysiske dimensjoner, at han aldri hadde følt så sterk tiltrekning mot en kvinne, ja, mot et annet menneske, og at hun hadde uforskammet deilig kropp til å være over førti. Da de ble sittende overfor hverandre på spiserommet, presenterte far seg, men hørte ikke helt hva hun sa, han kastet diskré blikk på kløften mellom brystene hennes og så seg selv rive av henne strikkekjolen og slikke henne i navlen. Lørdag samme uke var det en tilstelning på Ormelet Pensjonat for de ansatte i kommunen med ektefeller. Hun kom alene. Far satt ved bordet og så henne danse med Tangen mens han drakk litt over en flaske vin og endel brennevin før han danset med henne. Hun hadde dette tungt grasiøse som noen kvinner har, urkvinne, hvisket han i øret hennes og hun sa det kilte. Han holdt rundt hoftene hennes og sa noe om Vampyr av Munch, og han merket at han var på rett spor. Omtrent kvart over ett, natt til søndag, kysset far henne på pannen og spurte om de skulle gå en tur ned til vannet. Hun svarte ja, kysset ham på munnen, og da de hadde snakket om ordføreren, været i Vestfold og norsk byggeskikk, løftet han såvidt på kjolen hennes og befølte knærne hennes og sa de var rare, litt etter la han den ene hånden alvorlig på innsiden av låret hennes, lot den gli oppover med et lidende uttrykk i ansiktet. Hun løsnet selv på kjolen, og klokken kan ha vært nærmere tre om natten da han sank inn i henne og sa at hun var den deiligste kvinnen han hadde truffet.

Jeg har i grunnen aldri angret. Jeg har i grunnen sjelden tenkt på hva som kunne ha vært. Har aldri savnet noe annet. Leve i nuet, som de sier alle sammen, i livsmottoene fra middagsaviser og ukeblader. Jeg har vært der. I nuet. Ustanselig til stede, som en gullfisk med fire sekunders langtidsminne har jeg stått rolig og gulpet i meg det strømmen brakte med seg av kalorier og hydrater. Jeg har stått opp om morgenen. Laget frokost. Delt ut kjærtegn. Gledet meg over været uansett hvordan det var. Jeg har satt meg i bilen til faste tider, passert bomstasjonene regelmessig og gått i de riktige møtene og kjøpt og solgt slik at det skulle være mer til alle idet jeg slukket lysene og stemplet ut for å sette meg i den samme bilen og kjøre den samme veien gjennom den samme bommen hjem til de samme ritualene med omtrent de samme kjærtegnene som i går og et barn som jeg elsket slik at jeg stadig måtte lukte det i nakkegropen for å kjenne at det var virkelig, dette vesenet som plutselig befolket våre liv med syltetøyflekker på pyjamasen og som ikke vil legge seg i sengen og som rømmer og vil bli funnet om og om igjen på det samme stedet, nakkegropen svett og med smilehull til knær og tallerkenøyne og roen etterpå, bak legge-seg-trass og ikke-les-det-eventyret og jeg-vil-ikke-sove-jeg-vil-ikke. Stillheten i huset etterpå og lysene fra byen der nede og dårlige nyheter som uansett ikke gjelder oss, og vi faller til ro i stadig mindre sirkler og med sekundene kjærlig omfavnende, slik jeg har lært å leve, utslukket i det store, tomme, som Ninni kaller det, har jeg satt et ben foran det andre. Jeg har grått meg i søvn av kjærlighet til det som styrer og som lar det skje, jeg har følt den altomfattende kjærligheten fra tid til annen, og sov jeg uten å drømme kunne jeg våkne av meg selv for å bre over menneskene mine, kjenne min kone på pannen, stå ved barnets seng, telle åndedragene, stå og betrakte hennes ansikt mot puten mens mørket glir unna som gjørme under vann, før jeg gikk til sengs og sovnet inn i en ny dag der terningene stort sett allerede var kastet og gleden ved å vinne var overvunnet, for bedre kunne det ikke bli uansett.

Mitt liv begynner et sted inne i dette. Idet det store altomfattende bestemmer seg for å utstyre denne gullfisken med dobbelt minne og det ene ordet som er nok til å oppdage at det finnes andre. 'Alene'. I seg selv favner det alt. Alle mennesker sammen og hver for seg. Mennesket må lære å være redd. Slik barnet ikke vet om det farlige før det blir fortalt. Krokodiller under sofaputene. Rotter i skyggene. Tyver i natten. Oppstår fra intet og blir til noe. Jeg ser tegningen bak Ninnis ovn. Mannen med den lille barten. Professoren på akademiet i Weimar. Alt er forgjeves! skriker han. Gud trekker pusten. Verden står stille, er det ikke det man sier? Som Andrine da hun så seg selv i speilet for første gang. Ut av intet har det vokst frem et ego, erkjennelsen av seg selv. Fra nå av skal hun se seg selv i speilet jevnlig. Helt til hun en vakker dag ikke lenger kjenner den som stirrer tilbake på henne. Helt til Gud holder pusten, ikke lenge, bare litt, bare lenge nok til at hun er en fremmed for seg selv, ordet liv ikke gir noen umiddelbar mening og hun rykker frem til start, eller tilbake, alt ettersom.

Årsfesten med kunder og forbindelser. I fjor var vi tolv stykker ute på restaurant. I år var vi blitt en del av den nye meglerkjeden. Vi også. Arnfinn holdt ut til det siste. For ikke faen, Halvdan, om vi skal inn i noen sånn Megler 1000-greie. Ikke faen. Aldri!

Så kom den dagen da vi satt på jobben begge to. Han kakket på døren min. Sa at det bare var å selge. Bedre tilbud ville han ikke få. Mumlet noe om opsjonsmuligheter for oss andre. Bare at nå var det ikke hans bord lenger. Det er den eneste måten å danne kjeder på. Kle opp gründere med finere dresser, større titler og billetter til det gode selskap. Jeg hadde aldri villet være med og eie. Du hadde muligheten, sa Arnfinn, som allerede vurderte et av våre råeste prospekter i åsen, for seg selv. Du hadde muligheten, Halvdan. Faen, jeg misunner deg også, vet du, Halvdan, det er et satans jag å ikke kunne la muligheten ligge der i fred, Halvdan, men du hadde muligheten, det var du som ikke ville eie, jeg puttet mine egne forpulte penger inn i denne dritten, du hadde muligheten. Faen, Halvdan, kjeder, vi kan like det eller ikke, faen …

Så nå var det fest, jeg kjente mindre enn en fjerdedel av de festkledde menneskene, og nå måtte jeg opp og få blomster. Av Arnfinn. Det må ha vært over fem hundre mennesker der. Vi kåret årets megler. Men først fikk jeg blomster og en satellittelefon. Du har jo alltid vært litt svevende, som Arnfinn sa. Folk klappet for meg. Han holdt meg fast der oppe, slik at jeg ikke kunne takke og trekke meg vekk. Jeg var den ynkelige, de fleste visste det også, 'på vei ned' var overskriften i Arnfinns tale. Ikke bare svevende, Halvdan, du er jo en familiens mann, blink-blink kremt, noen klapper, noen roper noe, og jeg - jeg lar dette skje med meg, ingen ting er farlig lenger, jeg føler det plutselig, stemmen til Arnfinn som kommer tilbake til oss fra høyttalerne der borte ved veggen, ansiktene som stirrer, Line der nede, Caroline frekk der borte, ingen ting er viktig, jeg forsøker å finne på noe som kan parere, Arnfinn ser det, han tar et hardere tak i jakken min, Halvdan, sier han, du har vært igjennom en tøff tid hjemme, ja, jeg skal ikke plage dere med detaljer, men jeg har jo skjønt på deg at det har vært tøffe tak, så at du nå velger å trappe ned, ja … Vel, uansett, Halvdan, du har denne evnen, denne evnen til å vurdere tingene på avstand, du er nøytral der vi andre lar oss begeistre av noe som kanskje ikke er ekte, noe som bare er kosmetikk, der hvor vi jekker forventningene i været på grunn av nylagt stavparkett eller noen minutter aftensol, der er du nøytral, du følger indeksen, ikke som en slave, mer som … Arnfinn leter etter ord. Han sier at jeg følger indeksen, og nå finner han det, du er indeksen, Halvdan, det er faen meg det du er, du er den forpulte indeksen, og det har jeg alltid misunt deg. Mine damer og herrer: Halvdan Indeks Armauer! Og nå som vi står på terskelen til en ny tid …

Arnfinn skiftet spor. Han slapp taket i jakken min. Den nye kjeden. Posisjonere seg. Og blokkere. Det var ikke meningen at jeg skulle si noe. Jeg hørte ham fortelle om Visjon 2000, hørte ordene komme mot meg fra alle kanter av lokalet, ingen møtte blikket mitt, det var Arnfinn nå og Visjon 2000. Han snakket om en ny etikk for meglerbransjen, en ny standard. En ny tid. Vi forsto det alle sammen. Det kunne ikke bli tydeligere at jeg tilhørte den gamle. Line smilte tappert da jeg var nede ved bordet igjen. Vi pælmet blomstene i en dunk ved drosjeholdeplassen. Arnfinn og tre yngre meglere var foran oss i køen. Arnfinn hadde nachspiel. Line og jeg dro hjem.

Mor passet Andrine. Hun satt på kjøkkenet da drosjen svingte inn på tunet. Drosjesjåføren fomlet med kvitteringen, noe datatrøbbel. Line gikk i forveien. Jeg ble stående og stirre på dem gjennom vinduet. Mor ved kjøkkenbordet. Og Line i festantrekk. Med det korte håret var hun litt fremmed. Ny. Jeg tror jeg likte det. De var høye begge to. Jeg hadde aldri tenkt på mor som høy. Nå reiste hun seg. Hun la hånden på skulderen til Line. Jeg var glad for at de kunne ha noe sammen. Mor forsvant inn i stuen.

Nå tikket det endelig i printeren på dashbordet. Jeg fikk igjen kortet, signerte og fulgte drosjen med øynene nedover mot byen. Det var blitt kjøligere. Vinden rugget i lyktene ved porten. Så gikk jeg inn. Mor hadde ombestemt seg. Ville ikke bli til i morgen. Ba meg ringe etter en bil. Vi tok et glass sherry først. Så gikk jeg ut og slo nummeret.

Det sto en pappkartong i entreen. Jeg hadde ikke lagt merke til at hun hadde noe med seg da hun kom. Mor sa det var noen filmer og sånt, hun drev og småryddet, litt her og litt der.

- Når skal du besøke ham? spurte mor.

- Har du ikke vært der ennå? sa Line.

- En av dagene, sa jeg.

- Broren din, tross alt, sa mor.

- Han blir sikkert liggende lenge, sa jeg. - Plenty med muligheter.

- Man vet aldri, sa mor.

- Men du vet hvordan det er.

- Jada, sa mor. - Jeg vet det. Akkurat det vet jeg.

Så kom drosjen, og jeg fulgte henne ut. Baklysene dykket ned i morgentåken som fløt opp fra byen.

Jeg var innom Andrine. Line hadde vært der før meg og bredd over henne. Pannen hennes virket småvarm. Hun vred seg rundt. Virket urolig. Jeg skrudde ned radiatoren et par hakk og lot døren til gangen stå åpen. På soveværelset vårt var lyset slukket allerede. Line sov.

Jeg ligger under vann og vet at ingen ting kan nå meg her. Ikke lenger. Langt der oppe bryter skroget overflaten. Båten er tom. Det brenner i skogen. Det vil brenne helt ned til strandkanten, flammene vil strekke seg mot skogen på den andre siden. En liten gnist er nok.

Så står jeg ved elvebredden. Marken er sort. Trærne ligner antenner. Sølvgrå som drivved. Det ulmer i lyngen. Jeg tar av meg skoene og kjenner bakken mot føttene. Varm. Men det gjør ikke vondt. Så går jeg oppover mellom de døde trærne, oppover mot toppen. Far sitter der. Og Tage. De ser såvidt opp da jeg kommer. Det er ingen som sier at jeg er flink som kommer.