«Weekendkrigen»

Det som startet med noen trefninger mellom sørossetiske separatister og georgiske militære ser ut til å få internasjonale sikkerhetspolitiske konsekvenser. Selv om selve krigshandlingene raskt var over, følger fortsatt retorikken og debattene. I Norge oppleves et gufs av kald krig, og det børstes støv av begreper som avskrekking og beroligelse. Russland har igjen fått stempel som aggressor.

For en yrkesmilitær med tjenesteerfaring fra slutten av den kalde krigen var det mye «barnelærdom» som passerte revy da et uforholdsmessig stort antall russiske styrker rullet inn i Sør-Ossetia i de samme karakteristiske pansrede personellkjøretøyene som under den kalde krigen. I luften ble de akkompagnert av fly og helikopter, på sjøen av en potent maritim styrke. Med argumenter om å beskytte russiske statsborgere, og komme den fredsbevarende styrken til unnsetning, besatte de raskt og uten besvær denne lille utbryterrepublikken. Tempoet i operasjonen viste med all tydelighet at den var både planlagt og øvet i forveien. Det overlegne styrkeforholdet tillot at krigshandlingene ikke trengte å vare lenger enn en langhelg før de første initiativ til våpenhvile kom. En kort krig, men etterspillet vil nok legge grunnlag for utallige sikkerhetspolitiske analyser og fagmilitære vurderinger i lang tid framover.

Faren for at Norge vil kunne stilles overfor en liknende situasjon som Georgia har gitt Forsvaret en fornyet politisk aktualitet og det argumenteres for økte bevilgninger. Det vises til en redusert strategisk varslingstid, og at krigen i Georgia opplagt viser at våre russiske naboer er villig til å bruke overveldende militærmakt for å sette makt bak krav. Legitimert av presedens fra hva USA og NATO har tatt seg frihet til tidligere, samt russisk tolkning av folkeretten. Humanitær intervensjon, fredsbevarende operasjoner, sikkerhet for egne statsborgere, etnisk rensing og folkemord er noen av begrepene som benyttes i retorikken fra Kreml. I tillegg krenkes Georgias territorielle integritet i stort monn, deres nyeste marinefartøy senkes, amerikansk og israelsk materiell donert til Georgia konfiskeres, og det rapporteres om plyndring.

Krenkingen av suverent Georgisk territorium er folkerettslig forkastelig, men forklares blant annet med militære argumenter om å drive forsvar på dypet ved å ta ut georgisk militærmateriell og infrastruktur som kan utgjøre en trussel mot mål i Sør-Ossetia. Mange av deres handlinger kan vise til tidligere vestlige eksempler. Det gjør fordømmelsen kinkig.

For en nordmann som følger etterspillet etter denne krigen er det naturlig å spørre seg om det er noen overføringsrelasjon mellom Georgia og Norge. Det er atskillig flere ulikheter enn likheter, men de mest sentrale likhetstrekk er naboskapet og uavklarte politiske spørsmål. Igjen kommer begrepene avskrekking og beroligelse til nytte.

Det finnes ingen militær løsning på dette problemet heller. Det finnes bare politiske løsninger, hvor militærmakt er et av verktøyene for å nå den politiske løsningen. Derfor blir det fortsatt viktig for Norge å satse på å balansere på knivseggen mellom beroligelse og avskrekking. Dette betyr ikke en fortsatt saldering av Forsvaret, men å bevilge tilstrekkelig til at vi kan oppfylle våre forpliktelser i NATO, så vel som å være en synlig, forutsigbar og troverdig aktør i nordområdene, hvor Kystvakten er og blir vår viktigste ressurs i den daglige balanseringen. Tyngre og mer strategiske militære virkemidler må kunne settes inn ved behov for å signalisere at vi mener alvor. Med andre ord må våre militære ressurser være så skreddersydde og fleksible at de i harmoni med diplomatisk og politisk håndtering vil bidra til å unngå krig. Skulle dette ikke lykkes er den mest avgjørende sikkerhetspolitiske ulikheten mellom Georgia og Norge selvfølgelig NATO-medlemskap.

Det er ikke utenkelig at russerne i sin ferd mot ny storhetstid er villige til å teste oss, som de har testet Georgia, NATO- relasjonene og USAs rolle ved å opptre som de har gjort nylig. Den russiske responsen på realiseringen av det omdiskuterte rakettskjoldet uteble heller ikke og Polen har fått melding om ikke å føle seg for trygg.

Utsagnene fra russisk hold hevder at NATOs utvidelse østover ble gjort mens de lå nede etter kommunismens kollaps, og russerne mener tydeligvis alvor i å hindre ytterligere utvidelse med Georgia og Ukraina. Fra NATOs side lar de seg ikke pirke på nesa og opprettholder muligheten for Georgisk medlemskap – på sikt.

Denne testingen beskrives i militærteorien som diagnosekrig (Diagnostic War). Uten hundre prosent entydig sluttilstand (End State) går man fram og bevisst tøyer motpartens «strikk» for å se hvilken dynamikk som vekkes. På denne måten kan man både teste militære, politiske, juridiske, etiske og opinionens tålegrenser. Russerne har i forbindelse med denne krigen fått en mengde indikatorer på hvordan de ligger an i det geopolitiske sikkerhetsbildet. Teoretisk sett ikke så dumt, heller ikke innenrikspolitisk, men signaleffekten av igjen å bli ansett som en potensiell fiende, kan få større konsekvenser enn den kortsiktige nasjonale seiersrusen.

Det kan også være berettiget å stille spørsmål til den strategi Georgia utøvde overfor de sørossetiske separatistene for å markere georgisk lederskap. President Mikhail Saakasjvili var nok ikke ukjent med hva som kunne skje, og det settes spørsmålstegn ved om han hadde forventet større grad av ubetinget støtte fra både EU, NATO og USA. Kanskje ikke helt ubegrunnet, ettersom Georgia har etablert gode relasjoner til EU, Membership Action Plan (MAP)-status i NATO og at President George W. Bush for tre år siden sto på torget i Tbilisi og proklamerte amerikansk støtte til Georgia på deres vei til frihet. Saakasjvili, som er utdannet statsviter ved Columbia University, tok ikke tilstrekkelig i betraktning Europas avhengighet av russisk gass, NATO som politisk organisasjon og USAs avhengighet av Russland i blant annet forholdet til Iran.

At krigen brøt ut under OL, i sommerferien på kontinentet og kort tid før det amerikanske presidentvalget er kanskje tilfeldig, men strategisk beleilig. Når de siste russiske olympiere mottar sine medaljer av edelt metall er det nok ikke lenge før soldater og offiserer fra den 58. arme, samt luft- og sjøstyrker, mottar sine medaljer – kampanjemedaljer fra weekendkrigen mot Georgia. Den russiske militære selvtilliten er definitivt blitt styrket, men medaljene vil ha en bakside som går langt i å stemple Russland som aggressor igjen.