Weezer blir allemannseie

Med «Make Believe» går popgeniet Rivers Cuomo og hans Weezer inn i en ny fase.

Les alle musikkanmeldelsene

CD: For første gang er det noen andre enn Ric Ocasek eller bandet selv som har produsert. Rick Rubins produksjon er, nær sagt som vanlig, hundre prosent bullshit-fri sone - skarp, enkel og usedvanlig låtframhevende.

Og for første gang siden den blå «Weezer»-plata fra 1994 - en av 90-tallets fineste debutalbum - føles det som Rivers Cuomo har skrevet et stort album heller enn plater med varierende grad av kommersiell appell og humørløshet.

Årets Green Day

«Make Believe» har samme flyt som de singlestinne albumene til Red Hot Chili Peppers, og gir den samme frådende, mektige og energiframkallende følelsen som «Songs For The Deaf» med Queens Of The Stone Age. Ikke minst synes «Make Believe» å være skrudd sammen for å bli for Weezer det fjorårets «American Idiot» var for Green Day - et velrettet tupp i ræva til et publikum som kanskje hadde glemt hvilket superfengende og uimotståelig band de en gang har vært, men som de fortsatt også kan være.

Åpningslåta og singelen «Beverly Hills» har «I Love Rock\'n\'Roll»-dynamikken og allsangrefreng. «Perfect Solution» gir en frådende «Live Forever»-følelse. «This Is Such A Pity» er spretten, syntetisk glampop som sniffer 80-tallskonfetti. «Hold Me» er 50-tallsnostalgikeren Cuomos spesialdistanse - sukkersøt ballade badet i seig fuzz. «We Are All On Drugs» er den obligatoriske doplåta (jamfør «Hash Pipe» og «Dope Nose»), bare denne gangen med et enormt refrengløft.

For folket

Så kan man innvende at et Weezer uten gretne mothaker og gjenstridige undergrunnstilbøyeligheter blir et litt kjedeligere Weezer. Man merker teflontendenser mot slutten, likevel uten at det gjør veldig mye fra eller til for helhetsinntrykket. På den annen side er det forståelig og til dels ønskelig at en låtskriver som Cuomo får skinne i all sin blankpussede og skarpskårne prakt.

Weezer kan og bør bli allemannseie med denne plata.