Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Weill blåst

Instrumentalt fremragende, vokalt mer problematisk Kurt Weill-forestilling.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I år er det 100 år siden komponisten Kurt Weill ble født i Dessau, 67 siden han forlot det nazi-overtatte Tyskland og 50 siden han døde som amerikansk statsborger i USA. Og siden særlig «den amerikanske» Weill hadde et åpent øre for tidas jazz, og jazzmusikere alltid har hatt åpne ører for Kurt Weills musikk, ikke minst «Tolvskillingsoperaen»s «Mack The Knife» (1928), er det ikke urimelig at Oslo Jazzfestival finner plass til ham på sitt program i jubileumsåret. Spesielt ikke når den kan skilte med en av festivalens sikre vinnere de siste årene, Morten Gunnar Larsen og Ophelia Ragtime Orchestra, som garantister for framførelsen.

Cello-perle

Hele 25 komposisjoner, fra «Klops Lied» (1925) til «Lost In The Stars» (1946), sto på programmet, og om Larsen/Ophelia var utmerket i de «europeiske», med en drivende «Je ne t'aime pas» som høydepunkt, var de fremragende i «Broadway»-materialet, med «Engine Music/Cakewalk» og klassikere som «Speak Low», «My Ship» og «September Song» inkludert. Særlig gjorde cellist Mikko Lampila en utrolig vakker versjon av den sistnevnte, og også klarinettist Georg Reiss og selvfølgelig pianist Larsen selv leverte flere fine solistiske bidrag.

Stilkræsj

Det som i mine ører ble konsertens svakhet, var gjestesangerne Ståle Ytterli og Anne Nyborgs bidrag. Ikke at de sang dårlig, for det gjorde de vitterlig ikke, men fordi jeg opplevde deres sceneskolerte, musikkdramatiske sangstil som kolliderende med orkesterets mer swingende, jazzinfluerte tilnærming. Visst skrev Weill for teater- og kabaretscenen, men i denne konsertsettingen lød Ophelia-sanger Børre Frydelund langt mer riktig, selv om han rent vokalteknisk ikke har Ytterli/Nyborgs kvaliteter.

La likevel ikke det gode være det bestes fiende - forestillingen gjentas i kveld, og ekkoet fra det fullsatte husets drønnende, begeistrede applaus vil nok henge i ved start og bli kraftfullt fornyet etter siste ekstranummer.