ENGASJERT: Wenche Foss forteller åpent om de siste de siste årene av sitt liv. Foto: Nina Hansen/Dagbladet
ENGASJERT: Wenche Foss forteller åpent om de siste de siste årene av sitt liv. Foto: Nina Hansen/DagbladetVis mer

Wenche Foss var åpenhjertig til det siste

Reflekterer om den besværlige alderdommen i «ny» bok.

ANMELDELSE: Wenche Foss ønsket selv at boken «Etterpå», som ble skrevet i samarbeid med Sturle Scholz Nærø i 1999, skulle utgis igjen etter hennes død.

Og allerede nå foreligger den med to nyskrevne kapitler som en bekreftelse på at 93 år gamle Wenche Foss var åpenhjertig
til det
siste.

Folkekjære Wenche Foss er godt stoff for mediene, og gjennom store nyhetsoppslag har vi for lengst fått vite at divaen tok avstand fra
den nye TV-humoren; hun syntes at serier som «Nytt på nytt» formidlet et kaldt og nedlatende menneskesyn.
I et heftig utbrudd, noen månederfør hun døde, kan vi lese på side 13 i boken lese at «Formen deres er så selvbesatt, så gemen, at jeg ikke makter å se på dem mer. Så jeg har skrudd av. For godt.»

Engasjement
«Selvbesatt» er ikke oppført i ordbøkene, men uttrykket framstår som enda et bevis på kreativitet og formidlingsevne — og selvironi. For det viser seg jo snart at Wenche Foss slett ikke «har skrudd av».

Ennå kan hun kanskje være til nytte og glede for andre:

Wenche Foss var åpenhjertig til det siste

«Det siste jeg kan gjøre av nytte, er å være åpen om døden», heter det i åpningskapittelet «Den vegelsinnede», utformet som en dialog med Scholz Nærø.

I et etterord forteller Nærø at han møtte Wenche Foss for over 20 år siden da han fulgte skuespillerinnen, som det sikkert het den gang, på en turné gjennom Østerdalen.

De to holdt kontakt siden. Og snart forelå altså 1999-versjonen av boken «Etterpå».

Nærø skrev den gang i etterordet at «Nettopp fordi Wenche Foss alltid er 'midt i', blir det hun tenker — etter en forestilling, etter en suksess, etter enogåtti år — ekstra interessant.»

Selvironi
Nå kan vi altså igjen møte «Den vegelsinnede» (i betydningen ustadig eller vankelmodig, etter en rollefigur fra Holbergs komedier) mens hun reflekterer over liv og død:

«Hva venter jeg på, her jeg ligger? Farten? Fingrene? Føttene? De protesterer uansett, tærne er blå. Hva sier ryggen hvis jeg begynner å gå? Se så. Nå skal 'evigunge Wenche Foss' kare seg ut av senga.»

Galgenhumoren er aldri langt unna:

«Her en dag ble jeg spurt: 'Vet du hva en smertefri kvinne på over sytti er, Wenche?'
'Privilegert,' forsøkte jeg, men damen svarte — helt nøktern:
'Nei, hun er død'».

Sturle Scholz Nærø har i ettertid fortalt at Wenche Foss hadde et helt avslappet forhold til å snakke om døden, som hun helt ut hadde
akseptert.