Wenches foss

- Masekoppen! sa hun,- maasekoppen! Hva mer kan jeg si nå da? Javel. Hvis jeg kan få lov til å takke alle som har sendt meg gaver og hilsener til 80-års dagen. Det er over 500. Ja, de forstår vel at jeg ikke kan få takket alle personlig, selv om det er det jeg har mest lyst til. Da møtes vi den 17. klokka 17. Det er min mors fødselsdag.

17. desember opprant, og der kom Wenche Foss i drosjen presis klokken 17, sittende foran. Hun er selvsagt blitt bestevenn med drosjesjåføren, gir ham hundrelappen og en klem. Wenche Foss er en nesten absurd blanding av folkets venn, følsom kunstnerinne, glamour-girl på 80, en oppriktig menneskehjelper, overklassepike og melankoliker. Under et intervju gir hun alt for den takknemlige publikummer som for anledningen bare teller én. Det må betegnes som nesten mystisk; hun har spilt over 700 roller, og hun må ha gitt tusenvis av intervjuer. Likevel er det mer der det kommer fra. Det fosser fra kilden i time etter time, ledsaget av mimikk, latter, sorg og små opptrinn. Hun trenger bare litt drivstoff i form av hvitvin.

DET FÅR HUN, så mye hun vil ha, på yndlingsrestauranten Hos Thea der de er vant med henne. Hun pleier å øve inn roller og slikt her, ved sitt eget bord.

- Ikke hjemme. Der er det så mye som forstyrrer, noe som må pusses eller...sier hun og griper en lysestake for å vise. Men her, med den lavmælte summingen fra restaurantbordene, føler hun freden.

Hjemme ringer også telefonen uten stans.

- Er du i nød? spør jeg da. Hvis de er i nød snakker jeg. Hvis noen trenger meg. Hvis det bare er en eller annen som skal si at de er begeistret eller noe sånt, har jeg ikke tid.

Wenche er i nød selv, hun, når det er jul. Ingen fryd å spore. Hennes egne sorger blir sterkere, og hun ser klarere andres;

- DET ER JESUS' fødselsdag, og jeg har det vondt. Jeg innrømmer det. Det gjør faktisk vondt. Jeg skulle heller ha vært der ute og hjulpet de som ikke har noe. Men jeg kan jo ikke, på grunn av familien. En dag tror jeg barnebarna vil forstå. Før jeg fikk barn selv, var det ut der, kjørte folk steder, hjalp dem. Og de ble med, ikke fordi jeg var kjendis, det fantes jo ikke kjendiser den gangen. Men fordi det var en som var snill. Vi var snillere før. Denne velferdsstaten, noe galt har den gjort med oss. Den fratok oss gleden i å kunne gjøre noe for noen uten å ta penger for det.

- Jeg hadde tenkt å spørre hvilke kakeslag du baker til jul?

- Nei, jeg kan ikke noe slikt. Noe så gørr kjedelig. Vi gjorde det aldri hjemme heller. Ja, vi hadde jo noe, da. Samme julepynten i alle år. Samme kurvene og pynten. Det så jo ikke ut! Figurene. Bare juletreet var nytt. Men nå! Nå skal de ha nye kuler hvert år. En enorm waste! Jeg tenker på tante Helene, jeg fikk en liten pose av henne hvert år. Der lå det to kroner. Det er 70 år siden. Ikke så rart at tidene har forandret seg, altså. Jeg tror det er oljen.

- Oljen?

- JEG ER REDD OLJEN. Jeg har alltid vært litt redd oljen.

- Den har gjort oss griske?

- Ja. Jeg har mere tro på vann. Du skal se en dag blir det mangel på vann og da er vi ille ute! Min mann Thomas Stang var tidlig der, med «Wenches lille foss». Så ble det Norwater og siden Imsdal. Men det var faktisk Stang som var først. Han ville fylt 100 år den 27. november. Det er i grunnen skrevet alt for lite om ham.

- Du og han mistet pengene en gang?

- Da jeg fikk vite det, sa jeg til ham: Du vet jo at jeg ikke tok deg for pengene. Jeg tok ham for kjærlighet. Og for å få barn. Pengene betyr ingenting, bare vi har nok. Så var jo spørsmålet hva som var nok. Ja, det beror jo på situasjonen. Noen ganger er et værelse og bad nok.

Wenche titter på torsken på speilet av en lekker saus.

- Vet du hva jeg elsker? Et kokt torskehode. Da står jeg der og spiser rett fra gryta. Først kinnene. Så framover mot snuten. Ikke øynene, altså. Pappa spiste alltid torskehode. Vi syntes det var redselsfullt. Det var alltid bare litt bein igjen av hodet etter ham.

- Likner man mer på foreldrene etter som man blir eldre?

- Jeg lurer på det. Tror faktisk det. Dessuten; jo eldre du blir, jo lenger tilbake husker du. Nu er jeg 80, nu er jeg på middelskolen. Når jeg blir 90, vil jeg huske første klasse. Sånn er det. Snakker du med et eldre menneske, husker de detaljert fra barndommen. Men hva var det jeg gjorde i går du?

- Hva er det du husker fra middelskolen?

- At jeg i grunnen ikke hadde tid til skolen, for jeg skulle bli skuespillerinne.

- GUTTER, DA?

- Vi måtte jo bli gift før vi kunne gjøre det.

- Men det var vel lov å sverme?

- Å, ja, jeg var så forelsket. Tenk vi gikk på hvert vårt fortau og var forelsket. Til 80-års-dagen kom det en stor bukett fra Reidar i Gyldenløves gate. Var ikke det nydelig? Det var ikke snakk om noe kyss. Vi hadde ikke begreper om hvordan man laget barn. Men å holde hverandre i hånden! Det var nesten så det ruslet for oss.

- Hva?

- Ja, ruslet! Av å holde i hånden. En helt annen verden. Det var nesten for galt at vi ikke visste noen ting. En mellomting mellom hvordan det er nå og hvordan det var da, hadde vært bedre. Da var bryllupsnatten bryllupsnatt.

- Hvordan fikk du vite da? Spurte du mamma?

- Nei, jeg hadde nok en venninne som var blitt gift, og som kunne fortelle...

- Hva som foregikk?

- Ja.

- Man slutter ikke å forelske seg selv om man blir eldre?

- Å, nei! Men det blir vanskeligere å finne noen, sier Wenche og lener seg over bordet med et megetsigende blikk:

- De blir for gamle, hvisker hun.

- Men kan du ikke ta en yngre, da?

- JEG ER DA IKKE som en Elizabeth Taylor som tar seg en 25-åring. Sånn er det dessverre. Det er noe innebygd der.

- Gisle Straume og Halldis Moren Vesaas fant hverandre?

- De to var jo så usedvanlig heldige. Jeg spilte mot Gisle og så det på nært hold. De fikk de vidunderlige årene. Men jeg har da hatt et vanvittig rikt liv. Jeg vet ikke om noen som har hatt et så rikt liv. Det er mye som ikke står i bøkene! Jeg sier at alt det som skjer etter fylte 80, det tar jeg som en presang. Det overlater jeg helt til skjebnen. Jeg kommer ikke til å ta cellegift. Nok er nok. Nu vil jeg ikke bestemme lenger. Jeg blir her så lenge det er bruk for meg, jeg.

- Nå har du opplevd at Rødseth ble frifunnet. Har du noen nye saker du vil engasjere deg i?

- De kommer sikkert.

- Per Aabel sa til deg at de beste år hadde han opplevd etter 80?

- Jeg tror han sa de mest interessante.

- Tror du på det?

- Men det er da så fortryllende sagt, så oppløftende. Jeg må jo følge hans ord.

- De forplikter?

- Jeg synes i grunnen det. Men Per har bare brukket lårhalsen. Jeg er operert 23 ganger. Det er underlig med våre liv. Noen er her i fem år og gjør nytte for seg. Andre lever lenge. Det er vanvittig interessant. Det får stå til, jeg kan ikke gå og tenke på om jeg blir 90 eller ikke. Men jeg gjør jo det jeg kan for å holde helsen. Jeg har tatt idrettsmerket 19 ganger.

- Jeg ante ikke at du var sportslig!

- Jo, da. Jeg er medlem av Friidrettens Fremme. Men skulle jeg løpe 60-meteren nå, måtte jeg ha suppestasjon på 30.

- Har du noen favorittøvelse?

- BARE Å PRØVE Å BLI BEDRE i en rolle. Det er min eneste øvelse av betydning, sier hun lett dramatisk før hun lener seg over i bordet igjen: - Dessuten synes jeg det er gørr å gå tur.

- Toralv Maurstad sa under jubileumsforestillingen at du er vant til å få viljen din?

- På generalprøven kom Toralv fram og talte så vakkert, og jeg burde sagt «tusen takk for skjønne ord», men jeg sa «Her må kuttes. Dette er for langt!» Så de kuttet ned. Og det ble perfekt! I slike situasjoner blir jeg en slags regissør. Jeg kunne aldri blitt noen instruktør, men jeg har intuisjon. Og da kan jeg være ganske grusom.

- Noe jeg synes er så fascinerende med deg, er at du alltid er så flott og elegant...

- Jeg prøver, jeg prøver, sukker Wenche.

- ...og likevel så utrolig lite selvhøytidelig. Jeg har til og med hørt at du drar fram brystinnlegget hvis situasjonen krever det?

- Jeg putter jo alltid mikrofonen inn i BH'en i steden for innlegget. Det var en ung gutt i Grieghallen som skulle gi meg mikrofonen, og jeg sa, ja, da bytter vi og ga ham innlegget. Og så besvimte'n. Jeg har sett alle reaksjonene, du kan tenkte deg alle i TV. Er du en av de som er vant til det, spør jeg, sier Wenche og synes med ett at det er på plass med en liten demonstrasjon. Midt i restauranten stikker hun hånden ned i utringningen, drar fram det skjelvende innlegget og stikker det opp under nesen på meg;

- DET ER JO SÅ PRAKTISK!

- Har aldri din åpenhet skapt problemer for deg?

- Jeg pleier å si at denne puppen min har gjort så mye nytte for seg. Men selvfølgelig koster det. Alle som står fram vet det. Man er nødt til å ta med det negative. Du vet hva du står for. Det som forbauset meg da vi vant Rødseth-saken, var at jeg ikke lenger ønsket å si «hva var det jeg sa?» til de som var mot oss. Jeg følte det ikke slik. Det er vel å tilgi, ikke sant?

- Noen har sagt at du er så generøs at folk som har feilringt deg om natten blir møtt med et «Kjære, det gjør da ingenting»?

- Generøs? sier Wenche Foss og smaker litt på ordet.

- Jo, det er jeg nok. Det kan det stå på gravstedet mitt. «Hun var generøs, selv midt på natten!»

Wenche Foss