Wenches retrett

WENCHE FOSS

har for første gang i sitt liv forlatt Nationaltheatret etter bare å ha sett første akt, Dagbladet 28.08.04. «Det var noe av det fæleste jeg har sett,» var en av kraftsalvene hun brukte i beskrivelsen av teateropplevelsen. Det som forarget henne var den tyske regissøren Sebastian Hartmanns iscenesettelse av Ibsens «John Gabriel Borkman».

Men Wenches retrett tenner et håpets lys for teatret som kulturprodusent. En forutsetning for teatrets eksistens som kulturprodusent er at den makter å kommunisere med sin kultur, dvs. sine mennesker. Teatret har absolutt ingen eksistens i å være et museum, som kanoniserer sin egen genre og lar vår eldre garde få mimre seg selv.

Men teatret er på ferd bort fra både kulturen og samfunnet, og inn i et kulturelt ingenmannsland. Konsekvensen er et fremmed teater som ikke makter å slå rot i våre hverdagslige erfaringer. Dermed mister teatret sin kapasitet til å formidle mening. For teatret har ikke råd til å være en arena for finkultur.

SOM EN STATLIG

finansiert kulturbedrift må teatret (institusjonsteatrene) ta ansvar for å formidle en opplevelse og en forståelse av vår kultur. Teatret må ta samtidskulturen på alvor. Teatret kan ikke hvile på tradisjonen, men må ta opp kampen med de andre kunstneriske uttrykkene som f.eks. film og TV, som på en langt bedre måte klarer å fange opp de menneskelige erfaringer som danner vår kultur. For å sitere den tyske operaregissøren Peter Konwitschny: Den som iscenesetter klassikere slik de skal være, er en forbryter.

Dette gjelder selvfølgelig også Ibsen. Ibsen og de andre klassiske teksten står for fall hvis vi ikke makter å uttrykke de følte strukturer som gjelder for mennesker i dag.

DRAMATIKK ER IKKE

teater. Det at Wenche Foss ikke kjenner igjen Ibsens ord og hans dannede mennesker i Hartmanns iscenesettelse, er et positivt tegn på at teatret går i riktig retning. For teatret er langt fra bare den litterære teksten til Ibsen. Og hvis ikke teatret klarer å formidle menneskelige erfaringer som gir mening i dag, så har teateret mistet evnen til å være en viktig kulturprodusent.