REVOLT: Det begynte i kantina. Vilde, en event designer som hadde gjort seg rik på å selge t-skjorter med den velkjente «No logo»-forsiden fra Naomi Kleins bok til lettlurte sosialister, hadde reist seg opp på et bord.
REVOLT: Det begynte i kantina. Vilde, en event designer som hadde gjort seg rik på å selge t-skjorter med den velkjente «No logo»-forsiden fra Naomi Kleins bok til lettlurte sosialister, hadde reist seg opp på et bord.Vis mer

Westerdalsopprøret

«Dette er emballasjens tidsalder, og vi er tåpene som har pakket inn løgnene. Nå må vi våkne.»

Meninger

Stemningen på «Drømmefabrikken» hadde endret seg over natta. Skolen deres var plutselig på alle forsider. De snakket om Westerdals på Politisk kvarter. For godt til å være sant? Det var jo dette de hadde lært om. Content marketing. Istedenfor dyr reklame som forsvant i ad-blokken, skulle man plassere produktet i selve det journalistiske innholdet.

Men med all presseomtalen fulgte ingen stolthet, bare skam. Omtalen var av en art som fikk enhver Westerdals-student til å ville synke ned i jorda. Avisene skrev at skolepengene deres gikk rett i familien Løvenskiolds overfylte pengekiste. Hvor blir det av et skikkelig synkehull når man trenger et i dette nisselandet? I Asia har man kommet mye lenger når det gjelder synkehull, mumlet noen oppgitt.

I løpet av noen dager begynte ting å skje. Det startet med et lite utbrudd i kantina. Vilde, en event designer som hadde gjort seg rik på å selge t-skjorter med den velkjente «No logo»-forsiden fra Naomi Kleins bok til lettlurte sosialister, hadde reist seg opp på et bord. Hun ropte at de hadde blitt lurt. Ikke bare av Løvenskiold-brødrene, men av skolen selv. Dette er emballasjens tidsalder, tordnet Vilde, og vi er tåpene som har pakket inn løgnene, men nå må vi våkne!

Artikkelen fortsetter under annonsen

En tilbakebetaling på 105 millioner kroner fra brødrene Løvenskiold seinere i uka forandret lite. Tilliten var allerede brutt. I dagene som fulgte ble det dannet studiesirkler. Studentene la «Story» av Robert McKee på hyllen og kastet seg over Marx og Gramsci. Kreative hoder ville forstå kapitalismen de hadde blitt oppdratt til å tjene. Tavlediskusjoner ledet til kantinedebatter, pubkrangler ble til politiske nachspiel. En førsteårsstudent takket nei til praksisplass i Anti for å kunne fordype seg i Louis Althussers kritikk av utdanningssystemet.

Det var noe Dag Solstadiansk over det hele. To studenter begynte av gammel vane å diskutere hvorvidt det heter Dag Solstadiansk eller Dag Solstadesque, men ble raskt enige om at dette ikke var tiden for digresjoner. Westerdals-studentene hadde lenge visst at de var smarte. Nå forsto de at de var både smarte og sinte.

En liten stund lå det an til en splittelse i bevegelsen. Med tekstforfatteren Lars i spissen hadde en gruppe omfavnet Paulo Freires frigjørende pedagogikk. De mente forandringen måtte skje innenifra. Studentene måtte frigjøre seg selv før de kunne frigjøre andre. En annen gruppe, ledet av Vilde, mente dette var et blindspor. De ville strukturene til livs, de hadde lest David Harvey og Naomi Klein og var utålmodige etter handling. Vildes restlager av «No logo»-t-skjorter hadde blitt deres uniform, men denne gangen uironisk.

Det gikk som det måtte gå. Vilde og Lars lå sammen etter en sein kveld på Paul’s Boutique, og grunnlaget for et samlet Westerdalsopprør var lagt. Paret ble studentenes Simone de Beauvoir og Jean-Paul Sartre. Skal vi starte en revolusjon, Lars? hadde Vilde sagt mens de lå og stirret opp i takspeilet. Det kan vi godt, svarte Lars.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook