What a man

Du tror Amerikas menn bare tenker på terrorkrigen. Feil. De tenker på magen sin.

EN HÅNDFULL SKRIBENTER har kommentert at sommeren ikke er høysesong for sterke meninger. Inspirert av dette bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle bli en av de dølle journalistene som skriver lange artikler om at de ikke har noe å skrive om i sommer. Jeg skrev ikke et ord på mange timer, til slutt ble jeg sprø og spurte en kompis hva han hadde hatt lyst til å lese om i varme late fridager midt i juli? Han tenkte seg om i tre sekunder før han svarte:

Artikkelen «Menn med litt mage er in» - den hadde jeg likt å lese.

OK, det sier vel mer om mine mannlige bekjentskaper enn om agurktida, men hvis jeg skrur min analytiske velvilje på fullt har han et poeng. At menn også er opptatt av sitt eget utseende. De har bare ikke en hel industri til å minne dem om det 24 timer i døgnet - men likevel. Vokst opp med fire brødre har jeg sett atskillige tuber brylkrem, motejeans og protein-bodybuilding-pulverbokser.

MENN ER FOR STOLTE til å vise at de er forfengelige. Der ei dame kan dra opp en tikilos beauty bag på et mikroskopisk cafébord for å fikse på leppestiften, vil en mann begrense seg til å ha kikket seg stjålent i speilet i entreens dårlige belysning. Men det betyr ikke at menn gir blaffen i utseendet og helsen sin. Å nei, de bryr seg så mye om helsen sin at avtroppende redaktør i bladet Mann skriver: «OK, gutter, la oss si det som det er: Hadde det vært menn som fødte unger, ville vi for lengst presset graviditeten ned til fire måneder, fjernet smertehelvetet og aldri tålt veer, rier og bekkenløsninger.» Hmm, vel, men beskyttelse mot smerte og lidelser, for mye trygghet og reinhet kan også gjøre oss syke. Vår mann i Mann har muligens ikke tenkt på at hvis det hadde vært så innmari enkelt å sette et menneske til verden, ville vi for lengst vært mer enn overbefolket. Armeer av lettproduserte ikke-følelses-helvetes-mennesker ville blitt sprøytet ut. Ingen ville brydd seg om at folk døde som fluer når det likevel kan ploppe ut et nytt liv når som helst og hvor som helst.

MENNS FORHOLD til sin egen kropp er det ikke forsket på i samme grad som kvinners. Vi reflekterer jo opp og ned og døgnet rundt om forholdet til kroppen vår. Men løsninger på problemstillinger, det er menn gode på. Flere år etter Sylvester Stallone og Arnold Schwarzeneggers storhetstid er amerikanerne i gang med enda en kroppsbyggerbølge. Bill Phillips har blitt superkjendis og mangemillionær i USA ved å skrive et komplett program om kosthold og trening. Han er den nye amerikanske superhelten, en åndelig veileder og kroppsfrelser i en og samme person. Boka hans ble lansert på norsk i våres: Slappe og deprimerte junkfoodftrede amerikanere viser oss historier om rike velstående og ulevde liv. Tragiske bekreftelser på hvordan amerikanske menn og kvinner har det med helsen sin. Etter 12 uker med Bills kur skal fettet ha rent bort, musklene blitt synlig markerte og lykken smile. Bilder av the-man-next-door og den store forvandlingen til en atletisk sixpackgud skal oppmuntre alle til å sprenge sine grenser og forvandle sine liv. Mannen kjenner tydeligvis alle knep fra de karismatiske vekkelsespredikantene, og bruker dem for alt de er verd.

DET ER ET STORT sprang fra det selvbildet man her viser at amerikanske menn har, og det supermakt-krig-mot-all-terror-verdenspoliti-propagandaen verden får levert. Gråtende, amerikanske eksfeite menn som gliser som om de har vunnet i VM etter å ha kvittet seg med sitt avskyelige fettpolster. Lykken er å bli hard og muskuløs, ha en fuckable wife og en feit bankkonto. Phillips annonserte en bodybuilderkonkurranse, over en million meldte seg på. Premien var en rød Ferrari.

Amerikanske menns drøm ligger altså i muskler pumpet opp med en illusjon om lykke. Amerikanere trenger ikke å bli lurt med 72 jomfruer i paradiset. Nei da. Det holder med en rød Ferrari - og dermed reiser de seg fra sofaen og jogger rundt kvartalet.