Wholy Martin

Denne burde vært bedre.

CD: Overtenning er ikke bra, enten du holder på med sport eller mørkemannsrock. Den slags kan ødelegge selv den mest pertentlig oppbygde formtopp eller fotballformasjon.

Wholy Martin med rockveteranen Helge Martin Framnes i spissen prøver litt for hardt. Bandet hadde tjent på å lene seg tilbake, puste helt nede i magen og kjenne hvor forløsende kombinasjonen av en smule ro og tro på egne ferdigheter kan være.

I stedet er det noe forknytt og insisterende over Wholy Martins ambisiøse og dunkle rock, som til opplysning befinner seg et sted i nærheten av Nick Cave & The Bad Seeds, Mercury Rev, Tindersticks og Kaizers Orchestra.

Som du sikkert har skjønt, er «Vampïre Songs» i utgangspunktet ei fin plate med gode ideer, flinke musikere og pen lyd, men den gir verken gåsehud eller tårer i øynene. Man får ikke engang lyst på et glass rødvin.

Jo da, det er storslått og sånn, men Wholy Martin forsvinner litt for ofte oppi sin egen navle med høretelefoner på, og glemmer rent ut at det også skal formidles følelser her. Men slik går det gjerne når man har sittet og knotet for lenge i studio. Her har vampyrtennene blitt slipt så mye at det ikke er noe igjen å bite med.

Litt raskere på labben neste gang, please.