«Wiborg-saken» medieskapt?

NRK Brennpunkt har ikke skapt Wiborg-saken. «Gardermo-kommisjonen forholder seg ikke nøytralt til tilgjengelig informasjon.»

Gardermo-kommisjonsleder Eivind Smith mener NRK Brennpunkt har skapt Wiborg-saken. Det er feil og avleder oppmerksomheten fra sakens fakta, den skandaløst dårlige politietterforskningen og politiets egen lansering av Wiborg-saken som en mulig kriminalsak.

Eivind Smith anklager NRK Brennpunkt og min bok «Historien om Gardermoen - et nasjonalt bedrageri» for å ha hovedansvaret for oppfatningen om at Wiborgs dødsfall i København kan forbindes med hovedflyplass-striden. Samtidig ber han om ro av hensyn til familien. Brennpunkt-redaksjonen kan forstå en offentlig kommisjons behov for å avslutte denne saken. Vi i media må også finne oss i å tåle kritikk. Men NRK Brennpunkt kan ikke akseptere at dette gjøres på sviktende grunnlag og at vi ikke skal kunne ta til motmæle.

Gardermo-kommisjonens innstilling forholder seg ikke korrekt og nøytralt til tilgjengelig informasjon og innordner seg hemmelighold fra en part i saken. Avsnittene som angår Jan Wiborg tyder på at kommisjonen velger kun det som passer når den skal trekke sine konklusjoner. Smith-kommisjonen kan altså kritiseres for det samme som kommisjonen utsetter Brennpunkt for: selektivt og uriktig valg av informasjon og dårlig kildekritikk.

Det er enkelt å tilbakevise kommisjonens påstand om at Brennpunkt og Ebbe Ording har «skylden» for at Wiborgs dødsfall ble viet oppmerksomhet. Fra det øyeblikk politirapporten ble kjent i 1994 skapte den reaksjoner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tidligere stortingsrepresentant Hallgrim Berg forteller at han ved juletider 1994 fikk tilsendt rapporten anonymt fra dansk politi. Han samtalte med en del andre på Stortinget, og alle reagerte på saken som mistenkelig.

I kommisjonens rapport (s. 299) heter det at dødsfallet ikke vakte offentlig oppmerksomhet før NRK TV høsten 1998 sendte sitt første Brennpunkt-program om Gardermosaken.

Også her tar kommisjonen feil.

På et møte i Norske Avisers Landsforbund 8. oktober 1996 utfordret Hallgrim Berg norsk presse til å fylle sin kritiske oppgave, og sa at «det kan ha blitt begått drap eller forhold med dødelig utgang» i samband med maktspillet om ny hovedflyplass på Østlandet.

Han sendte ut en pressemelding om dette.

22.10.96 følger TV2s Stein Kåre Kristiansen opp med kort rapport fra København der han refererer litt av det som hadde skjedd inkludert et statement som fastholder politiets forklaring: selvmord. Men Kristiansen nevner også at det er uavklarte sider ved saken.

I april 1998 skriver ukebladet Se og Hør en artikkel med følgende innhold: «Høyremannen Hallgrim Berg mistet sin venn under mystiske omstendigheter... Se og Hør har gransket omstendighetene omkring dødsfallet og dansk politi innrømmer nå at det er flere logiske brister i etterforskningen.»

Høsten 1998 kommer boka «Makt på liv og død - historien om Gardermo-utbyggingen», der broren til Jan Wiborg siteres slik: «Jeg aksepterte det som selvmord da det skjedde. I ettertid vet jeg ikke.»

23.9.1998 sender NRK TV det 55 minutter lange dokumentarprogrammet «The decision is Gardermoen», som tar for seg hovedflyplass-saken fra 1970 til 1992. En fireminutters sekvens om Surlien-utvalget, Jan Wiborgs kritikk og hans dødsfall i København var naturlig del av historien.

I desember 1998 og januar 1999 presenterte TV3 i samarbeid med politiet to innslag i programmet «Etterlyst». I begge programinnslagene ble Wiborg-saken framstilt som en mulig kriminalsak. Politiet og TV3 oppfordret publikum til å melde seg som vitner. I innslagene beskrives i hovedsak flere av de samme omstendigheter i forløpet til dødsfallet og selve dødsfallet som i Brennpunkt-programmet som ble sendt flere måneder senere. Vitnene som medvirket, og utsagnene som TV3 og politiet baserte seg på, ble presentert som troverdige. Politiet har heller ikke siden gitt inntrykk av at de ikke sto til troende.

28. januar 1999, kort tid etter, mottar daværende justisminister Aud-Inger Aure brev fra familien der de ber om gransking av Jan Wiborgs død. I desember 1999 avviser statsadvokat Qvigstad familiens ønske om en gransking av saken og konstaterer at dødsfallet skyldtes et uhell eller et selvmord - uten videre begrunnelse. Daværende justisminister Odd Einar Dørum mottar saksdokumentene fra Riksadvokaten og uttaler senere: «Jeg kan ikke si om Wiborgs død skyldtes en ulykke, selvmord eller et drap. I det hele tatt, jeg føler en ubesvart uro i denne saken. Tenk på hva som skjedde med Liland, mannen som ble offer for et justismord. Og tenk på de som er blitt knust av systemet.»

2.10.99 har Aftenposten en artikkel om Jan Wiborg under overskriften «En samfunnsfiende» der hans situasjon beskrives og der det på nytt refereres til mistanken om at han kan ha vært utsatt for noe kriminelt.

Den 3.11.1999 sender Brennpunkt programmet «Et beleilig dødsfall». Programmet avsluttes med en appell fra en av Wiborgs bekjente om at alle steiner måtte snus i denne saken.

Dette viser at «Wiborg-saken» har vært en verkebyll helt fra omstendighetene ved hans dødsfall ble kjent i 1994.

Gardermo-kommisjonen har derfor måttet gå igjennom saken på nytt. Nye vitneprov er tatt opp og ny informasjon innhentet. Det er ikke lett å feste lit til kommisjonens arbeid når det f.eks. viser seg at Brennpunkts intervju med dansk politis hovedvitne ikke gjengis korrekt. Nye vitner forteller om funn av brennevinsflaske og en taske/veske/ryggsekk med papirer på hotellrommet i København, gjenstander som ikke står på politiets liste over eiendeler, mens kommisjonen mener å kunne fastslå at alle Wiborgs dokumenter/dokumentmapper befinner seg i Norge. Vi overlater til andre å bedømme om det kommisjonen bygger på innebærer en endelig avklaring av saken.

Teorien om at Wiborg begikk selvmord pga. hans befatning med Hurum-målingen, blir snarere styrket av kommisjonens materiale enn avkreftet. Brennpunkt fikk en uavhengig ingeniør til å se på Surlien-utvalgets faglige grunnlag for å avvise Wiborgs kritikk. Han konkluderer med at Surlien-utvalgets arbeid ikke holder faglige minstemål. Eksperter kommisjonen refererer til, slutter seg til dette og gir Wiborg full støtte: «Jeg kan ikke se at Ekspertgruppen (Surlien-utvalget) har et faglig tilfredsstillende grunnlag for å avvise Wiborgs kritikk...» (Sitat: ingeniør Bjørn Grandal.) Her får Wiborg endelig den offisielle anerkjennelse han så sårt trengte for å redde sitt faglige omdømme. Den kom altså så altfor sent. Wiborg ville trolig slått seg til ro med en slik oppbakking selv om Gardermo-beslutningen hadde blitt stående. Han ville ikke blande seg i politikken.

Brennpunkt la ikke skjul på Jan Wiborgs problemer. Nettopp fordi han hadde dårlig økonomi var hans faglige omdømme desto viktigere for ham. Det var det han skulle leve av. Derfor la Surlien-utvalgets uholdbare dom sten til byrden. Men det lengste kommisjonen kan strekke seg, er til å si at Wiborg «i noe større grad burde fått gehør». For å ta brodden av Grandals knusende kritikk av Smiths «granskerkollega» Surlien, trekker kommisjonen Wiborgs faglige kvalifikasjoner i tvil og framstiller ham slik at han bare har seg selv å takke for sin skjebne. Samtidig forsøker den å stenge all mulig etterprøving ved å forsøke å skremme andre fra å ta til motmæle «av hensyn til familien».

Brennpunkt har hele tiden hatt støtte fra familien - ikke minst hans sønn Daniel, som i en siste appell i Brennpunkt 19. desember 2000 krevet å få vite sannheten. Det er ikke grunn til å tro at Smith-kommisjonen forvalter den fulle og hele sannheten.

Brennpunkt kan derfor ikke la kommisjonens uberettigete nedvurdering av en avdød og forsvarsløs person bli stående ubesvart. Smiths angrep på Brennpunkt er et forsøk på å kneble den kritiske journalistikken med uholdbare argumenter. I stedet for å avslutte saken fører nå Gardermo-kommisjonens rapport og kommisjonslederens utspill til det motsatte.