- UENGASJERT: Den blåblå kulturpolitikken engasjerer ikke engang statsråden, skriver Trettebergstuen. Foto: Øistein Norum Monsen / Dagbladet
- UENGASJERT: Den blåblå kulturpolitikken engasjerer ikke engang statsråden, skriver Trettebergstuen. Foto: Øistein Norum Monsen / DagbladetVis mer

Widveys vei

Kulturministeren mangler ambisjoner og jobber mot kulturlivet, ikke med.

Debattinnlegg

Kulturminister Widvey snakker mest om Arbeiderpartiets tidligere kulturpolitikk når hun snakker om kulturpolitikk. (dagbladet 18 september) Vi har en regjering og en kulturminister som mangler ambisjoner og fortsetter å kritisere Arbeiderpartiet der de blir bedt om å redegjøre for prosjektet sitt. Som er klare på at kultur ikke er et prioritert område. Verken politisk eller økonomisk. Som ikke snakker kulturens språk, og jobber mot store deler av kulturlivet, ikke med. Som legger vekt på at kunstnerne i økende grad må være entreprenører, og som har naive illusjoner om privates bidrag til sektoren. Gløden og entusiasmen er borte. Skattelette og privatskolelov får det til å gnistre av engasjement i øynene til høyrepolitikere, mens kulturpolitikken tilsynelatende ikke engasjerer statsråden engang.

Kulturministeren fortsetter og skryter av «realvekst» på kulturbudsjettet. Samtidig som hun hevder penger ikke er viktig. Hun unnlater å tegne det reelle bildet som viser at kulturbudsjettet under deres styre minker i andel av statsbudsjettet totalt. Alt annet prioriteres fremfor kulturbudsjettet. Statsbudsjettet har økt med 135 milliarder siden regjeringen tok over. Det blir dermed litt mer til alt. Men minst til kultur. Veksten har stagnert. Det er en ærlig sak, som Widvey burde stå for, ikke tilsløre. Det er tydelig forskjell på blåblå og rød kulturpolitikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Penger er ikke alt, men det er avgjørende for målet om et levende og mangfoldig kulturliv over hele landet at det prioriteres over statsbudsjettet. Jeg hadde aldri trodd vi skulle kunne få en kulturminister som rett ut sier det ikke er viktig om budsjettet hennes styrkes. Tenk om en helseminister eller transportminister hadde hatt tilsvarende mangel på ambisjoner for pasienter eller riksveier.

Widvey tar også feil når hun fortsetter omtale kulturløftet som om det handlet om» å bruke mest mulig penger». Kulturløftet var både en anerkjennelse av kunstens og kulturens egenverdi og viktighet, det var en periode med store og nødvendige reformer i sektoren, det var et løfte om forutsigbarhet og ikke minst en enorm økning i økonomisk støtte for å understøtte nettopp disse verdiene. Vi doblet under vår regjeringsperiode kulturbudsjettet, og brukte 1 prosent av statsbudsjettet på kultur. Ingen kunstnere eller kulturinstitusjoner ble holdt kunstig i live av offentlige midler, men vi lot de skape mangfold og bredde, og ga økte muligheter for morgendagens talenter. Kulturløftet skapte et yrende kulturliv i hele landet, gode opplevelser for folk og større forutsigbarhet og muligheter til å utfolde seg for kunstnere. Regjeringen og Kulturministrene våre: Trond, Anniken og Hadia sloss- og brant for feltet sitt, de jobbet med og ikke mot aktørene. Kulturen fikk plassen den fortjener i politikken og på statsbudsjettet. Det skulle bare mangle. Under kulturløftet økte også bidragene fra de private, for det inspirerte og ga private troen på et felt med økt stabilitet og en stat som stilte opp.

Den blåblå regjeringen forlot kulturløftet som det første de gjorde. Bak fraser om frihetsreform og armlengdes avstand påførte de kulturbudsjettet grove kutt som fikk kulturen og frivilligheten til å rase, forlot målet om et kulturbudsjett som får sin rettmessige del av statsbudsjettets vekst, og ga samtidig beskjed om at sektoren må klare seg ved å gjøre seg lekre for private sponsorer. Kulturrådet skal reformeres og tenke mer business og mindre fag.

Det rødgrønne kulturprosjektet ville noe med kulturen, det har Widvey helt rett i. Vi ville gjøre den tilgjengelig for flere. Og gi flere mulighet til å konsentrere seg om å skape den, uavhengig av bakgrunn og lommebok. Regjeringens har andre planer for sektoren og kunstnerne. De skal klare seg selv i et lite marked. Bak snakket om frihet og en armlengdes avstand har vi hittil sett en statssekretær som ønsker krimbøker ut av bibliotekhyllene, og en statsrådens manglende impulskontroll og tydelige irritasjon over en viss museumsdirektørs ytringsfrihet og personlige mening om Fremskrittspartiets ideologi. Det gir ikke frihet for en eneste kunstner å oppleve store kutt i kunstnerstipendene, eksportstøtteordningene, eller støtten til filmproduksjon. Tvert imot blir vi fattig som nasjon, og går glipp av både mangfold, bredde og talent.

Arbeiderpartiet var slett ikke ferdige med kultursektoren da de blåblå tok over. Tvert imot. Vi har store ambisjoner for kulturfeltet, og skal fortsette der vi slapp når vi igjen får makt til det. Folk kan være trygge på at vi vil noe med kultursektoren. Vi vil gi kulturen den plassen og oppmerksomheten den fortjener, den andelen av statsbudsjettet den fortjener, at flere skal få tilgang til den. Vi vil gi kunstnerne muligheten til å konsentrere seg om å skape det de skal dele med oss andre.

Vi er i gang med å lage kulturpolitikken vi skal gjennomføre i 2017 om vi får makt til det. Vi jobber med aktørene på kulturfeltet og ikke mot dem. Jeg forstår at oppslag om dette store gruppearbeidet vi er i gang med irriterer Statsråden. For regjeringen har dessverre valgt en helt annen retning.