Maestro Muti: Riccardo Muti da han dirigerte nyttårskonserten i 2004. Om Noen dager gjør han det igjen. Foto: NTB scanpix
Maestro Muti: Riccardo Muti da han dirigerte nyttårskonserten i 2004. Om Noen dager gjør han det igjen. Foto: NTB scanpixVis mer

KLASSISK:

Wiener-filharmoniens mørke hemmelighet

Europa var i krig da den første nyttårskonserten ble holdt.

Kommentar

Nyttårsaften 1939 ble den første nyttårskonserten til Wiener Philharmoniker avholdt. Europa var i krig, og alt skulle bli mye verre. Det viste seg at Strauss-komponistene fra musikkmetropolen Wien fungerte ypperlig når et nytt år skulle feires musikalsk. Valsene var skapt i et av keiserrikes mest storslåtte øyeblikk, og tonene var melodiøse og fylt av livsglede og håp. Denne musikken ble en flukt fra tunge realiteter under andre verdenskrig til en svunnen tid der alt var mye enklere. Tilsynelatende.

Det nye TV-mediet formidlet på slutten av 1950-tallet denne konserten fra Wien til mange land over hele verden. I dag er dette den klassiske sjangerens kanskje aller viktigste begivenhet med overføring til mer enn 90 land. I hele perioden fra 1939 til våre dager har 16 dirigenter ledet konserten, samtlige menn. Dette er dessverre ikke noen likestilt bransje ennå. Lengst av alle virket legendariske Willi Boskovsky (perioden 1955-1979). Han spilte ofte fiolin fra dirigentpodiet, som flere av Straussene pleide å gjøre. De senere årene har en rekke stjernedirigenter stått i kø for å vise seg fram; denne konserten gir en enorm profilering.

En svekket Herbert von Karajan var i 1987 såvidt i stand til å stå oppreist på podiet. Han døde to år senere. Den aller beste nyttårskonserten noengang, er antakelig den Carlos Kleiber gjorde i 1989. Knapt noen annen dirigent klarte å få slike farger og klanger ut av Wiener-filharmonien som han gjorde. Publikum var i ekstase, og kritikerne skrev: «So muss es sein!». Også Mariss Jansons – tidligere dirigent for Oslo-Filharmonien – har tre ganger ledet denne konsertbegivenheten (2006, 2012 og 2016) med svært godt resultat. De beste dirigentene inviteres nemlig tilbake.

Wiener-filharmonien er et av verdens fremste, men også underligste musikalske kollektiver. Orkesteret har skapt en helt særegen klang fordi musikerne spiller på egne varianter av instrumenter med lange tradisjoner i byen (eksempelvis Wiener-hornene). Ledelsen i orkesteret må imidlertid karakteriseres som svært konservativ, for eksempel var det først i 1997 at en kvinne fikk fast ansettelse. Kvinneandelen i Wiener Philharmoniker er fortsatt veldig lav.

Arkivene til østerrikske institusjoner var lenge umulig å få innsyn i. Noe av det som har kommet for en dag de siste årene, er at nærmere halvparten av orkesterets musikere i perioden 1938-1945 var tilknyttet nazipartiet. Jødiske musikere som spilte i ensemblet ble i samme periode enten drept eller måtte flykte. Det er alvorlig når orkesteret i våre dager først ikke ønsket å gi historikerne slik innsikt. Dette ante ikke jødiske Leonard Bernstein som på 1960-tallet dirigerte konserter med Wiener-filharmonien og på mange måter rehabiliterte jødiske Gustav Mahlers musikk for alvor. Wien er definitivt et sted der kunstnerisk nedbryting og ny vekst har levd side om side.

Nyttårskonserten vil denne gangen bli dirigert av italienske Riccardo Muti. Siden den første konserten han gjorde med Wiener-filharmonien i Salzburg i 1971, har de sammen gjort mer enn 500 konserter. Muti fikk æresmedlemsskap av orkesteret i 2011, og er på toppen av sin karriere som etterspurt 76-årig maestro over hele verden. Legg merke til Riccardo Mutis enorme sceniske karisma og samtidig hvor nøye han er på detaljer og musikalsk stilforståelse. Mannen fra Napoli er definitivt en av verdens beste dirigenter i dag.

Det er bortimot umulig for vanlige dødelige å få billetter til nyttårskonserten i Wien. Du må antakelig stå på venteliste i årevis, og prisene er skyhøye. Derfor er det vokst fram en hel industri av andre orkestre som formidler dette konseptet ellers i Wien og på turneer rundt i verden. Alle slags nyttårskonserter på kloden har som regel med «An der schönen blauen Donau» og «Radetzky marsj». Dette er en drøm av en musikk som må nytes før virkeligheten innhenter oss.