Wig Wam

Usjarmerende puddeltyveri.

CD: På kontinentet deler Wig Wam plateselskap med tyske folkmetallere i grønne filthatter. En noe merkelig sammensmeltning, sett bort fra at begges sans for smakløse gevanter kan settes på samme regning. Jo da, det er sikkert humørløst å slenge med leppa om Wig Wam - hadde nå enda forsøket vært bra. The Darkness beviste med sin 2003-debut at det utmerket vel går an å lage hysterisk underholdende og kvalitetsfylt klisjerock, også i våre dager. Wig Wam sin endeløse sjonglering med Van Halen-stadionrock, Def Leppard-ballader, eller Alice Cooper-popmetal, er like bleik som ølmagene de dekker toppen av spandexen med. Her er det ingenting som utfordrer «Panama», «Love Bites», «Poison» eller deres egen «In My Dreams» for den del. Underholdning kan jo være så mangt. Dette kan umulig være moro for andre enn de som fremdeles sliter ut Ball-genseren sin.