Wiiks 2 x trio

Triomusisering med høy egenvekt.

Free Fall

Manu Katché God oppfølger fra norgesaktuelt tromme-ess.

CD: Pianisten Håvard Wiik er en stadig tilbakevendende størrelse i platesammenheng. I løpet av et drøyt år har han vært å høre solo, i duo med Håkon Kornstad og med kvintetten Atomic på nye utgivelser, og nå kommer han på to til: «The Arcades Project» med sin egen trio og «The Point in a Line» med trioen Free Fall.

PÅ Wiik-trioens forrige plate, «Postures» (2003), var Mats Eilertsen og Per Oddvar Johansen triofølge på bass og trommer. Denne gang er det Motifs Ole Morten Vågan og Håkon Mjåset Johansen som går i tett utveksling med Wiik i hans komplekst utviklete komposisjoner (blant dem to fra soloalbumet «Palinode») der tonetettheten fra pianoet tidvis truer med å viske ut de lengre linjene. Wiiks fryktinngytende teknikk setter ham i stand til å utforske hver minste harmoniske og melodiske fristelse i hver eneste frase, og siden Vågan og Johansen er tiltakslystne medspillere som ikke går av veien for å gi utfordrende support eller ta initiativ, blir resultatet ofte intense, akustiske abstraksjoner med høy egenvekt. Også rytmisk er frihetsfølelsen stor, men trioen opprettholder hele tida forankringen i tonalitet og puls og lander trygt i en kort sistelåt som oppsummerer det hele i en rivende slutterklæring.

FREE FALLS «The Point in a Line» er som 2005s «Amsterdam Funk» et åpent, men finstilt kammerspill mellom Wiik, Ingebrigt Håker Flaten og deres amerikanske samarbeidspartner Ken Vandermark, der klassisk samtidsmusikk, fri-impro og tidløs melodiøsitet er hovedelementer. Vandermarks klarinetter, Wiiks piano og Håker Flatens kontrabass skaper klanglige rom der mikrotonalitet og ordinære intervaller omgås uanstrengt, og stemningen er gjennomgående dempet og tenksom, om enn ikke uten enkelte heftigere partier. Hver av musikerne har bidradd kompositorisk, uten at det alltid er enkelt å oppdage hva som er noterte og improviserte forløp, og musikken er såpass kravstor i sin henvendelse at jeg har en mistanke om at «The Point in a Line» vil finne lyttere først og fremst blant dem som selv er aktive utøvere i dette musikalske landskapet.

DA trommeslager i særklasse, Manu Katché (Sting, Jan Garbarek, Peter Gabriel etc.), ECM-debuterte med «Neighbourhood» for to år siden, var det med Tomasz Stankos pianist og bassist – Marcin Wasilewski og Slawomir Kurkiewicz – i kompet. Stanko selv og Jan Garbarek stilte også opp, mens Trygve Seim (tenor- og sopransaksofon) og Mathias Eick (trompet) har overtatt deres plasser på oppfølgeren, «Playground».

Valget av nettopp de to er logisk. Begge er del av det europeiske jazzuttrykket som ikke minst Garbarek og Stanko har vært hovedarkitekter for, de har musisert unisont skulder ved skulder mange ganger og kler hverandre godt, både klanglig og i den langlinjede, lett melankolsk fraseringsmjukheten som Katchés milde, melodiøse låter inviterer til. Begge kan også sprekke opp når anledningen byr seg, og bidrar i det hele tatt sterkt til at denne kompositorisk ikke så altfor spennende plata likevel fortoner seg som ganske engasjerende. Dessuten virker selve banduttrykket mer befestet og utviklet enn på «Neighbourhood», en påstand som lesere i Tromsø, Trondheim, Stavanger, Bergen, og Oslo med fordel kan etterprøve når kvintetten spiller i disse byene i kommende uke.