Wilco

Utfordrende, men ikke uten popelementer.

CD: Jeff Tweedy og Wilco fortsetter ufortrødent videre innover mot avdelingen for eksperimentell rock og støy på sin femte plate. De er beviselig blitt, i positiv forstand, miljøskadde av å henge rundt med folk fra Chicagos postrockmiljø og å bli befølt av avantgarde-godgutten Jim O'Rourkes Midas-fingrer.

Dette er vondt og vanskelig å forholde seg til for dem som mener at Wilco skal være en trofast sommerhitleverandør og lage liflig, nostalgisk Spectorsk/Wilsonsk popmusikk med en dæsj country i.

«A Ghost Is Born» er mye mer. Riktignok ujevn og med en del pussige tekster, men like fullt en rik og tidvis strålende plate med O'Rourkes som alltid gromme lydproduksjon som bonus.

I likhet med forgjengeren «Yankee Hotel Foxtrot» er dette et janusansikt av ei plate; smilende popøyeblikk og lange støyrockeskapader i fin forening. Drøye ti minutter lange «Spiders (Kidsmoke)» høres ut som en sammensmeltning av Velvet Undergrounds «Sister Ray», norske Salvatores krautinspirerte groove og Roger McGuinns gitarparti fra «Eight Miles High». Popgodbitene får du særlig i platas midtparti; «Hummingbird» , boogielåta «Handshake Drugs» , countrystrukturene i «Wishful Thinking» og «Company In The Back» og soulpopen i «Theologians» burde være håndgripelig selv for folk med Topp 20-filter i ørene.

Med litt scenario-lek kan man se for seg at Jeff Tweedy og Wilco kommer til å eksperimentere enda mer, lage plater som bare tålmodige Sonic Youth-fans vil orke å like, og kanskje rote seg helt bort til det skumle hjørnet hvor Lou Reeds «Metal Machine Music» står og støver ned. Så vil de ro seg tilbake til utgangspunktet og gi ut en storstilt markedsført «comeback»-plate («Tilbake i godt, gammelt slag!») som høres ut som en blanding av «Anodyne» med Uncle Tupelo og Wilcos gjennombruddsplate «Summerteeth». Det blir sikkert hyggelig, men neppe like spennende som «A Ghost Is Born».