Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Will - ildfullt småmorsom

Slik har du aldri sett William Shakespeare før - Will blant venner - som en kjærlighetssyk hane med skrivesperre. Var virkelighetens Will like lidenskapelig som Joseph Fiennes, må han ha vært uimotståelig.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fiennes er bortimot den eneste uten Oscar-nominasjon i denne muntre fantasien om en tung, men opplevelsesrik periode i den store dikterens liv. «Shakespeare in Love» aspirerer til 13 statuetter. Hadde det stått til damene, ville Fiennes vært aspirant, han også. Han er til å slikke i seg - en ildfull, sjarmerende og ganske fortvilt Will anno 1593.

For herrene: Gwyneth Paltrow. I rollen som elskovsobjektet lady Viola, den uoppnåelige, er hun søt og pen og velfungerende. Men hun er ikke i nærheten av å ha utstråling som unge Fiennes. Dette selvsagt som en helt kjønnsnøytral observasjon. Paltrow er altså Oscar-nominert.

Strålende manus

Men manuset er det beste ved denne filmen, godt tenkt. Marc Norman og Tom Stoppard står ansvarlige. Sistnevnte har vært borti både smarte manus og Shakespeare tidligere. Han skrev og regisserte «Rosenkrantz and Gildenstern are Dead», som ser på handlingen i «Hamlet» med skrått blikk. I dagens film møter vi Will i London, hvor han går til psykolog og sliter med ideer til sitt siste skuespill, med arbeidstittel «Romeo og Ethel, piratens datter». Inspirasjonen kommer i form av en kvinne, Viola. Hun vil ikke annet enn å spille teater, i de tider en geskjeft forbeholdt menn. Derfor glitrer Gwyneth først fra lerretet iført bart. Heldigvis varer det ikke lenge. De påfølgende forviklingene omfatter Violas påtenkte ektemann (Colin Firth), opportunistiske teaterdirektører, sjalusi, fektekamper og alt til faget og tida henhørende.

Underholdende

Norman og Stoppard har skrevet historien intelligent og fikst sammen, med atskillige spark til nymotens fenomener og ditto henvisninger til Shakespeares skuespill. Det er flinkt, nesten i overkant, en opplagt invitt til all verdens intellektuelle om å sitte der og humre med kjennermine.

Småmorsomt underholdende, alt sammen, med et vell av vitser og innfall av det velkjente slaget. Komikken kunne rett og slett vært mer ellevill, og filmen er for lang.

John Maddens regi er stø, god og noe preget av at han har syslet med tunge dramaer før, scenografien er upåklagelig, i likhet med Judi Dench i birollen som dronning Elizabeth. Hun fortjener sin Oscar-nominasjon. Hun og manuset.