William Hut

Formtopp for Poor Rich Ones-vokalist.

CD: En liten teori er at dagens norske platekjøpere ville satt mer pris på Poor Rich Ones enn de gjorde gjennom 90-tallet. De var et hardtstrevende band som laget smukk og langt ifra ukommersiell popmusikk i ei tid da det å være indie faktisk var et hardt strev rent kommersielt.

Slik sett er det derfor betimelig at Poor Rich Ones' frontfigur Willy Marhaug nå har laget sin karrieres kanskje beste plate. «Versus The End Of Fashion Park» er en slik plate som fortjener femsifrede salgstall. Det bør da også være innen rekkevidde, all den tid dette er ei plate som lett bør treffe det tallrike melankolirock-segmentet midt i hjertet.

Mens den Magnet-produserte solodebuten «Road Star Doolittle» ble i overkant stillestående, er «Fashion Park» ei luksuriøst variert plate full av store følelser, lekre arrangementer og sterke vokalprestasjoner. Det blir aldri lekrere enn på «Blame» , hvor Willy Marhaug duetterer med Siri «Sishy Wish» Wålberg, og hvor David Chelsom Vogt fra Real Ones kommer opp med et strykerarrangement som smyger pusten ut av deg, men det er nesten alltid i nærheten. «It's The Breeze» gjør dessuten nytten når det gjelder å plassere William Hut som det nærmeste Norge kommer Michael Stipe.