I OSLO: William Landay flyttet seg for 15 år siden fra skranken til skrivebordet. To romaner er oversatt til norsk. Gjennombruddsromanen «Til Jacobs forsvar» (2012) og debuten «Den ubehagelige sannheten» (2003). Foto: Anita Arntzen / Dagbladet
I OSLO: William Landay flyttet seg for 15 år siden fra skranken til skrivebordet. To romaner er oversatt til norsk. Gjennombruddsromanen «Til Jacobs forsvar» (2012) og debuten «Den ubehagelige sannheten» (2003). Foto: Anita Arntzen / DagbladetVis mer

William Landay: - Alle juger

Sa opp jobben som statsadvokat i Boston for å bli forfatter.

(Dagbladet): - Alle juger, sier William Landay.

- Politikerne juger. Juristene juger. Forfatterne juger. Spørsmålet er hvem som er best i faget.

Landay (52) har gjort kunsten å dikte til et levebrød. Det hadde han ikke tenkt da han seint på 1990-tallet sa opp jobben som statsadvokat i hjembyen Boston for å forsøke å bli forfatter. Han tenkte han skulle skrive én roman.

Etter et par år var han i ferd med å gi opp. Han hadde sendt manuset til et forlag og ikke hørt noe.

Ultralyd - Pengene var i ferd med å ta slutt. Jeg jobbet som bartender for å tjene til livets opphold. På dette tidspunktet hadde jeg giftet meg, og kona var blitt gravid. Vi satt på venteværelset for å se fosteret med ultralyd. Da ringte telefonen. Det var forleggeren. Han ville utgi boka. Det tok jeg som et godt tegn.

Den første boka var «Den ubehagelige sannheten», som i disse dager kommer på norsk. Neste bok het «The Strangler». Begge ble godt mottatt. Men den tredje romanen, «Til Jacobs forsvar», fikk kritikerne til å trekke ut den øverste skuffen i superlativ-kommoden.

Her hjemme skrev Ingvar Ambjørnsen i VG at dette var ei bok for folk som var «lei lettvektere og usannsynlig tøys».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fedre og sønner «Til Jacobs forsvar» handler om statsadvokaten Andy Barber som opplever at sønnen blir mistenkt for å ha drept en kamerat. Et rent mareritt. Barber vil forsvare sin sønn til siste bredd, men hvor langt kan man gå?

- Alle bøkene mine handler om forholdet mellom fedre og sønner. Hva arver man fra sin far? Hva fører man videre til sine barn? Og hvor mye kan man påvirke dem i en god retning? Når du får et barn, har du etablert et forhold som varer livet ut. Vi er veldig opptatt av at barn er fysisk sunne og friske. Men ingen sier: Jeg håper ikke mitt barn er en ond person.

Landay oppfatter seg ikke som en «krimforfatter».

- Kriminalromanen er et fengsel du kan bryte deg løs fra og gjøre hva du vil med. Forbrytelsene spisser noen temaer i tilværelsen. Vi lager alle fortellinger som forklarer verden. Vi rasjonaliserer og lyver. Advokater ikke minst. Særlig når det skal appelleres til en jury. Anklager og forsvarer står i veldig konkurranse til hverandre, sier Landay.

- Som i «Boston Legal»?

- He-he. Det er en morsom serie, men fjernt fra virkeligheten. Det som stemmer, er at det forhandles mye bak kulissene. Selv likte jeg meg best når sakene ble ført for retten. Det var altoppslukende, dramatisk, utmattende, et følelsesmessig klimaks. For åpen scene, med publikum til stede.

Eddie Coyles venner - Savner du jobben?

- Noen ganger. Når du er forfatter, har du også slike lykketreff når du skriver gode setninger eller finner på noe bra. Men det er ingen der til å oppleve det sammen med deg. Leseren er jo langt unna.

- George W. Higgins (1939—1999) var også advokat?

- Jeg kjente ham ikke, men romanen «The Friends of Eddie Coyle» (1970) viste meg i sin tid hvordan det gikk an å skrive. De lynskarpe dialogene. Som en bit av livet. Filmen er også flott, med Robert Mitchum.

- Fikk du mange historier av den typen da du var bartender?

- Noen, selvsagt. Men jeg fikk atskillig flere som statsadvokat.