William Ørbit

Madonnas produsent fornyer klassiske verker av Beethoven m.fl.

Vågalt, vulgært eller vidunderlig? Eller bare latterlig pretensiøst? Sannsynligvis litt av alt, avhengig av hvordan du stiller deg til klassisk musikk.

Undertegnede, som liker klassisk musikk - uten å strebe etter å ha det i heimen - betrakter Ørbits renovasjoner av verkene til Vivaldi, Barber, Cage, Satie og Górecki som pur chill-out. Og ikke nødvendigvis som coverversjoner av klassikere - selv om det er akkurat det det er. Med andre ord, du glemmer fort at Ørbit ikke er opphavsmannen, og konsen-trerer deg isteden om å nyte dette funksjonelle og sofistikerte sofaopuset, som bare tidvis tipper over i det pretensiøse. Det er - tatt i betraktning det vi tidligere har sett av ytterst håpløse fusjoner mellom klassisk og «hva-det-nå-måtte-være» - en bragd i seg selv.