HYLLER SINATRA: 40 år etter at han utga gjennombruddsalbumet "Stardust", har Willie Nelson (85) lagd en hyllest til Frank Sinatra. Foto: NTB Scanpix
HYLLER SINATRA: 40 år etter at han utga gjennombruddsalbumet "Stardust", har Willie Nelson (85) lagd en hyllest til Frank Sinatra. Foto: NTB ScanpixVis mer

Willie Nelson gjør sin versjon av «My Way»

Kongen av countrymusikk hyller storbyens smokingkledte keiser.

Kommentar

1978 VAR ET godt år for å oppdage Willie Nelson. Jeg var i USA første gang det året, og reiste i ukevis med bil fra kyst til kyst, gjennom ørkener og lysende byer, fra Californias forrevne kyst til skyskraper-alpene på Manhattan. Underveis kjøpte jeg rock-magasinet Rolling Stone, og der var Willie Nelson, på coveret, iført en flosshatt fargelagt som det amerikanske flagget, med håret bølgende ned over ryggen, skjegg og et naglende blikk. «Willie Nelson – Holy Man of the Honky-Tonks». Han var 45 år gammel den gangen, og det var som om han sa: Det er på tide du lytter til musikken min.

COOL HAND: Frank Sinatra og Willie Nelson representerer det man kan kalle en cool attityd.
COOL HAND: Frank Sinatra og Willie Nelson representerer det man kan kalle en cool attityd. Vis mer

JEG KJØPTE DEN første og beste plata jeg fant, og det viste seg å være det ikoniske albumet «Stardust», der Nelson – som til da hadde vært kjent som kulthelt innen countrymusikken og en av 1970-tallets såkalt fredløse i bransjen – framførte noen av de flotteste versjonene noensinne av ti amerikanske evergreens. Standard-låter som «Blue Skies», «All Of Me» og «Georgia On My Mind», arrangert av Booker T. Jones, musikk som kunne vært soundtrack til min Amerika-reise, med sine poetiske landskapsskildringer og sine drømmer om livet og kjærligheten. Sanger man hadde hørt hundrevis av ganger, men aldri så inderlig framført som av den nasale sangeren fra Texas.

DET MÅTTE I SÅ fall være versjonene til Frank Sinatra. Og selvsagt; det er nettopp han som er målestokken. Med sin smokingkledte eleganse, sin vokale dans over melodiene og sin usentimentale tolkning av innholdet i tekstene. Og naturligvis den berømte timingen, nærmest oppfunnet av Sinatra, stemmens lek med orkesterets energiske framføring. Det er helt logisk at Willie Nelson, ved 40 års jubileet for «Stardust», etter mange plater der han har knyttet seg opp til jazzen, velger å feire med en plate tilegnet nettopp Frank Sinatra, fylt med elleve sanger som for alltid vil være knyttet til sangeren fra Hoboken, New Jersey.

TIDLIGERE I ÅR har Willie Nelson utgitt den sterke plata "Last Man Standing". Nå kommer "My Way".
TIDLIGERE I ÅR har Willie Nelson utgitt den sterke plata "Last Man Standing". Nå kommer "My Way". Vis mer

WILLIE NELSON sier selv om innflytelsen fra Sinatra: «Jeg lærte masse om frasering ved å lytte til ham. Han brydde seg ikke om han lå bak rytmen eller foran rytmen, eller hva som helst – han kunne synge på alle slags måter, og det er den feelingen du må ha.» Det er jo dette som også er Nelsons varemerke, både når han synger og når han spiller sine soloer på den værbitte, akustiske gitaren Trigger. Men foruten timingen, har Nelson også til felles med Sinatra en laidback holdning og en total innlevelse i de enkle, men uttrykksfulle tekstene på låter som «Fly Me To The Moon», «Summer Wind», «Blue Moon», «Night And Day», «Young At Heart» og ikke minst den mollstemte og mimrende «It Was A Very Good Year».

PLATA HETER «My Way». I likhet med Sinatra (og Elvis) gjør Nelson denne franske sangen om til en en lovprisning av det beste i amerikansk individualisme. Som en vakker og ydmyk forbrødring mellom to sangere som fra hver sin verden har gjort populærmusikk til stor kunst.