Willie Nelson

Hans beste så langt, bugnende av flotte musikere og duettpartnere.

Problemene med Willie Nelsons ustoppelige strøm av cd-er er ofte produksjonen og valget av studiomusikere. Stemmen hans er den samme uangripelige og personlige uansett; den representerer med sin nasale innlevelse en amerikansk kultur/motkultur som samtidig er urgammel og moderne. Nelson er grasrotas mann - av hele sitt hjerte.

På dette albumet kommer denne stemmen bedre til sin rett enn på lenge. Santana- og Matchbox 20-produsenten Matt Serletics produksjon er helhjertet og gjennomtenkt, og både musikere (blant dem steelgitar-fenomenet Greg Leisz) og duettpartnere (Kid Rock, Bonnie Raitt og Sheryl Crow med flere) er velvalgte. Ikke siden mesterverket «Across The Borderline» har Nelson vært så varmt og intenst til stede i de sangene han framfører, komponert av blant andre Rob Thomas fra Matchbox 20, Bernie Taupin og Serletic selv, dessuten klassikere som «Time After Time» av Cyndi Lauper og Mickey Newburys «Just Dropped In (To See What Condition My Condition Was In)», begge gitt nye dimensjoner i Nelsons versjoner.

Et elegant og storfelt album, fullt av jordnær og melankolsk optimisme, der bare den flotte tittellåta er komponert av Willie Nelson selv, sammen med Jackie King. Kanskje er den fenomenale tida som låtskriver over? Det er i så fall greit, stemmen er nok. Måtte den holde i mange år ennå.