Willis’ proporsjoner

GAZA: Herman Willis forsøker i Dagbladet 9/1 (Et djevelsk regnestykke) å argumentere mot bruken av «proporsjonalitet» i debatten rundt palestinakonflikten.

I utgangspunktet kan jeg være enig i at proporsjonalitet ikke er det denne saken handler om. Israel bedriver en folkerettsstridig okkupasjon og er forpliktet til å trekke seg ut av de okkuperte områdene uansett hva Hamas eller andre måtte finne på. Tilsvarende har palestinere etter folkeretten en soleklar rett til å slåss mot okkupanten, uansett om denne har vært «snill» og ikke bombet dem de siste par ukene.

Ingenting av grunnlaget i denne konflikten handler slik sett om proporsjonalitet, men det er vel ikke akkurat det Willis tenker på.

Israel bedriver krig på Gaza. Hele rettferdiggjørelsen av krig handler, ikke om «proporsjonal gjengjeldelse», men om en ide om at målet skal hellige middelet. Alle er enige om at krig er et grusomt middel, men de fleste er også enige i at det finnes situasjoner hvor alternativet ville vært verre. Det er i dette lyset man må se argumentasjonen om proporsjonalitet.

Når dødstallene etter Israels invasjon av Gaza nå tikker stadig nærmere 1000, må det dermed være lov å se på hva som er alternativet Israel påberoper seg å ville forhindre. Hamas har i årevis sendt ut raketter over grensa mot Israel, og det er disse Israel nå sier de vil stanse.

Over mange år har disse rakettene drept 13 sivile israelere. På en slik bakgrunn må man akseptere at krigens grusomheter er betraktelig verre enn alternativet, selv om heller ikke alternativet er noen idealtilstand. Rettferdiggjøringen for Israels krig er altså overhodet ikke til stede i det som Israel nå bedriver, og Willis lange forsøk på tåkelegging endrer ikke det.

Willis avslutningsappell hvor han håper at våpnene nå legges ned er det ikke vanskelig å være enig i, men det ser ikke ut til at Israel lytter med det første.